"Far pleide å si at ingenting er så arvelig som fattigdom," sier hun, "og du behøver ikke engang å vente halve livet på at arven skal bli din, du får den i det øyeblikket du unnfanges. ...."
Min tante hadde søkt tilflukt i sin egen hjelpeløshet. Hun visste ikke hvor hun ellers skulle gjøre av seg.
Det synes jeg du skal gjøre. :)
Jeg tror jeg trygt kan påstå at min barndom gikk temmelig sporløst hen over mine foreldre, og dermed også over meg. De skjønte ikke hvem som hadde sendt meg eller hvordan jeg hadde havnet under deres tak. Som en naturlig konsekvens av deres usikkerhet, skjønte jeg ikke selv hvem jeg var.
Jeg er redd jeg ikke kan si meg enig. Troverdighet er riktignok ikke til stede i De tre musketerer, den er jo mer et eventyr enn en historisk roman, men det er sjeldent jeg har møtt på et like sjarmerende og karakteristisk persongalleri som i denne boka, og like store motsetninger mellom dem, og dét blandet med at jeg fortsatt har barndommens svermeriske og lille sverdkjemper et sted inni meg gjorde at jeg hadde vanskelig med å forlate Dumas' verden før jeg hadde nådd siste side.
Jeg var tildelt rollen som den som skulle gå upåaktet gjennom livet. Det høres kanskje enkelt ut, men man risikerer å komme i tvil om hvorvidt man faktisk eksisterer. Man er overlatt til seg selv, man har ingen som så å si kan bekrefte ens eksistens.
Terje Holtet Larsen skriver skremmende godt og presist om overflødighet og fremmedgjøring i "Dilettanten". Han portretter en overflødig mann på en måte som minner meg om Samuel Beckett, men som allikevel er Holtet Larsens egen stil.
Det er faktisk lettere å holde seg flytende enn det er å gå under. Man flyter fordi man ikke våger noe annet.
Jeg leser flere bøker samtidig og da kommer sitatene i hytt og vær. :)
For å bla frem det kyniske svaret: hvis bøker ikke fantes ville jeg ikke ha brydd meg om det, siden det jo er bøker som gjør meg sulten på bøker. Men jeg ville nok ha vært en enklere fyr, og livet ville ha vært enklere, og på samme vis som at jeg ikke ville ha brydd meg om bøker ville jeg vel heller ikke ha brydd meg om noe særlig annet. Hvis alle bøker plutselig hadde forsvunnet ville jeg nok - foruten å være frarøvet et levebrød - ha sturet, hatt vanskelig med å spise, telt dagene, sittet vemodig på trammen og lengtet en god del mer enn jeg ville hatt godt av.
Jeg har ikke lest noe av Tom Wolfe ennå, men på din varme anbefaling er En helstøpt mann lagt til på ønskelisten!
Navnet som jeg nu vil tagelyder av henfarne dage:
Bækken der het Veya,
O eya, raabte: Følg du mig
gjennom al galej.
Lad det syne sig: Herman vil den vey.
Dette navn er lavet,
indgravet, med dobbelt-W skrevet og stavet.
I mine yngre dager kunne jeg selvsikkert påstå at det ikke var litteraturens oppgave å gi trøst. I dag vil jeg foreslå det motsatte. Vi trenger trøst. Intelligent trøst. Vi trenger å bli minnet om våre menneskelige egenskaper.
Bøkene jeg skriver er av en slik karakter at kun noen ganske få finner det meningsfullt å lese dem. Man kan si at de har vist evnen til å unndra seg alminnelig oppmerksomhet.
Ukjent for meg, men Margaret Millar ble regnet som en av de store krimforfatterene i Nord-Amerika på 1940 og 1950 tallet. Bokomtalen din har gjort meg nysgjerrig - så nå har jeg lastet ned "Beast In View" på Kindle'n min.
Ser frem til å lese boka - takk skal du ha!
Det stemmer, en aftenstjerne til deg!
Familien lengter etter fellesskap og treffes derfor ofte på sønnens restaurant til en middag. Men hver bidige gang ender middagen i en skuffelse - med sinne og forbitrelse.
Hva heter boken og hvem er forfatter?
Jeg trekker frem denne gamle tråden igjen - som et "apropos" til nyere diskusjonstråder om bøker.
Neither of the two people in the room paid any attention to the way I came in, although only one of them was dead.
Felles minner fra gamle dager. :)