Bokelskere.no

Books dont just go with you. They take you where you've never been.

Det har blitt 84 bøker så langt i år og favorittene finner jeg blant de gamle klassikerne. Jeg hørte både PlatonsDrikkegildet i Athen og Dante AlighierisDen Guddomlege komedien på lydbok og ble positivt overrasket. Jeg kommer nok til å skaffe begge i bokform for å kunne studere dem litt nærmere.
SnorresKongesoger har også vært på øret og i ettertid skjønner jeg at jeg burde ha delt opp soga i flere bolker, for nå blander jeg sammen de forskjellige historiene, men gøy var det!
Jeg har også lyttet til en del Alexander Kielland og favorittene så langt er Garman og Worse og Skipper Worse, gode bøker om en gryende arbeiderklasse, religion og det daglige liv i en sørlandsby.
Det ble skrevet varmt om Johan Bojer her på Bokelskere og dermed havnet Den siste viking i lesehaugen. Her var det mye ramsalt virkelighet og kulde. Det er ikke ofte jeg hakker tenner i august, men så kaldt er det når man ror fiske. En klar 6’er fra meg. Det samme fikk Roy JacobsensSeierherrene, også den begynte i det karrige nord. Jens BjørneboesJonas og John SteinbeckOm mus og menn, Vredens druer og Øst for Eden kommer også høyt opp på listen.

Jeg har lest/hørt noe Dickens og kan i ettertid ikke trekke fram noen favoritt. Det er ikke historiene jeg husker best, men det herlige språket. Flott språk også hos Jane AustenStolthet og fordom, Charlotte BrontëJane Eyre og Thomas HardyBorgermesteren, men det frister ikke med flere bøker av disse forfatterne med det første.
Av krim er det bøkene til Camilla Läckberg og Gert Nygårdshaug som har fenget mest.

De største skuffelsene i år har vært Per PettersonJeg nekter og Erlend LoeFakta om Finland som overhodet ikke falt i smak. Fjodor DostojevskisIdioten ble også en real nedtur, kanskje mest på grunn av høye forventninger.

Jeg leser et kapittel eller to i Montefiores biografi om Stalin hver dag og med det tempoet kommer jeg vel til å bruke et år på å lese den ut. Det er mange navn og mye å fordøye. Jeg har også kastet meg over Steinbecks Late menn og muntre piker ettersom jeg leste Øst for Eden altfor fort og fordi jeg liker bøkene hans så godt. Jeg holder også på med Lord Byrons Childe Harolds Pilgrimsferd og leser noen sider innimellom. Det er artig lesning, men uvant å lese på vers. I tillegg lytter jeg til Jussi Adler-Olsens Marco-effekten når husmoren i meg er aktiv. Det hender jeg finner på noen ekstraoppgaver til henne for å lytte litt lenger.
Jeg har altså mer enn nok leseprosjekter på gang så her blir det minimalt med adventsaktiviteter. Har hentet fram 7-armede lysestaker og nisseluer og mer blir det ikke før rett oppunder jul.

Jeg har storkost meg med Øst for Eden vekselvis på papir og i lydbokformat uten å forsøke å finne noe budskap og bare latt meg rive med i slekters gang. Jeg har vel vært litt inne på arv og miljø, kristendommens synd og skyldfølelse og menneskets evne og mulighet til å gjøre egne valg, men mest har jeg hygget meg med herlige karakterer og lun humor. Dersom noen hadde spurt meg om hvilken forfatter jeg ville ha havnet på en øde øy med, så hadde Steinbeck kommet veldig høyt opp på den listen. Det er mulig han hadde et gammeldags kvinnesyn, men han kunne da fortelle en god historie.

Steinbeck-prosjektet avsluttes i midten av januar så det passer fint å begynne "nærlesingen" av Markens grøde da.

Stalin, den røde tsarens hoff av Simon Sebag Montefiore

"Markens grøde" står ulest i hylla og jeg har absolutt lyst til å lese den. Når hadde du tenkt å begynne? Det står forsatt noe igjen av Steinbeck-felleslesingen og jeg har akkurat begynt på en diger biografi om Stalin.

Kan du legge ut smakebitene på nytt?

Jeg har hørt Perlen som lydbok og ble litt skuffet. Det var ikke noe overnaturlig i historien som fikk meg inn i eventyrmodus, kanskje med unntak av størrelsen på perlen. Ikke passerer den som fabel heller, selv om moral og etikk er et viktig tema. Som roman var personene ikke særlig troverdige syns jeg. Kanskje var jeg rett og slett ikke i riktig humør til en slik type historie akkurat nå.
Steinbeck har jo også tidligere beskrevet at mennesker ikke nødvendigvis blir lykkeligere av jordisk gods og det er vel fortsatt et aktuelt tema. Jeg synes han behandler det bedre i f.eks. "Dagdrivergjengen" hvor gutta er svært så lykkelige med ingenting og det blir mistenksomhet, sjalusi og paranoia når eiendelene dukker opp.
De gjenstår det bare å glede seg til "Øst for eden" som jeg har lest før, men ikke husker.

Jeg skal forsøke meg på lydbok denne gangen, håper det blir bra. Ønsker deg en riktig god ferie Lillevi.

Nesbø har valgt å strukturere romanen ved å dele den inn i fem deler. Hver del har sin fortellerstemme, og gir oss innblikk i hovedpersonen fra ulike vinkler. Jeg får inntrykk av at Nesbø har valgt denne inndelingen etter inspirasjon fra klassisk dramaturgi, og hvordan man kan bygge opp en fortelling gjennom fem deler. I den første delen introduseres vi for viktige karakterer, deres bakgrunn og historie, blir kjent med omgivelser og sted. Her presenteres vi for Johannes og faren, og gjennom tilbakeblikk blir vi også kjent med hva som har skjedd på gården i tidligere år. I del to skjer det en opptrapping av handlingen og plottet. Temperaturen stiger. I boken illustreres dette med drapet på en hjort, en handling som har stor symbolsk verdi for romanen. Del tre representerer klimaks og vendepunktet. Her blir vi vist hvordan livet har endret seg på gården, og for Johannes, og ikke til det bedre. I del fire roer handlingen seg noe ned, og i del fem, som representerer avslutningen og konklusjonen, er det Johannes' mor som kommer med innsikten.

Skårgangar er skrevet i en litterær tradisjon fra 1940 - og 1950-tallet, og det er vanskelig ikke å trekke sammenlikninger til Tarjei Vesaas. Vesaas var kjent for sin symbolikk, og brukte ofte dyr som bilder i teksten. Nesbø gjør også mye bruk av dyr for å forklare. I starten er det sauene. Etter hvert er det en hjort som virker som metafor, og senere er det en uhyggelig scene med en død mus.Vesaas var også opptatt av naturen, og i Nesbøs roman står også naturen sentralt, og ham bruker blant annet været for å understreke handlingen i romanen. I første del av romanen får vi også noen ymt om hvor handlingen går, representert av en gravhaug som gir meg som leser en snikende uhygge om det som venter. Mennesket står også like sentralt hos Nesbø som hos Vesaas. Mennesker som kjemper mot seg selv, og mot hverandre. Mennesket mot naturen, naturen mot menneskene, og omkringliggende krefter. Romanen tar også opp flere eksistensielle spørsmål.

Skårgangar er en svært innsiktsfull roman når det kommer til menneskelige relasjoner, og det ligger en livserfaring i teksten som man oftest finner hos forfattere som har skrevet og levd i mange år. Denne opplevde livserfaringen gir seg også utslag i et veldig godt blikk. Spesielt viser Nesbø dette i en av bokens, etter min mening, beste scener, som utspiller seg mellom Johannes, faren, moren og en søster ved kjøkkenbordet. Gjennom denne helt hverdagslige scenen får Nesbø sagt utrolig mye med få ord, og dialogene her er også gode. Generelt virker det ikke som om et eneste ord i boken er overflødig.

Språket er vakkert, av og til poetisk, og skaper stemninger og følelser hos leseren. Nynorsken høyner bare leseopplevelsen. Det ligger en lengsel og et stort vedmod i teksten, som jeg som leser ble sterkt grepet av. Dette er en type bok du ikke gjør deg ferdig med sånn med en gang, og som gjør det vanskelig å kaste seg over noe nytt.

Skårgangar er en innadvendt roman. Det skjer ikke så mye av ytre handling, og det er veldig mye som sies mellom linjene.Nesbø formidler historien og menneskene i den med en sikker stemme, og er et stort forfattertalent jeg gleder meg til å følge fremover. For meg var denne boken en av høstens, om ikke årets, største norske leseropplevelse.

Hele omtalen her

Jeg har alltid en lydbok på iPoden. Den lytter jeg til når jeg gjør husarbeid, strikker, går tur, tar buss/tog og når jeg sitter på café og venterom. Jeg har en idé om at jeg ubevisst foretrekker lydbok framfor mine egne indre dialoger, som jeg tror jeg blir litt "ko-ko" av. Så til andre "sjuklinger" der ute som er utestengt fra arbeidslivet og er tvunget til selskap med dere selv, lydbok anbefales! Det er mye terapi i å høre hva andre har tenkt og tenker og slippe sin egen hjernestøy innimellom.

Jeg likte denne boken svært godt. Foruten å være vidunderlig kortfattet bekrefter den tanker jeg har gjort meg etter nylig å ha lest Gunnar Sønstebys "Rapport fra nr. 24" og Oliver Langelands "Dømmer ikke". Alle bøkene omhandler til en viss grad mekanismene som utløses ved okkupasjon, både for enkeltmennesker, grupper og land. Og jada, Machiavellis "Fyrsten" er allerede bestilt på biblioteket. Den ene boken fører til den andre som fører til den tredje som...

Jeg er enig med deg i at The Grapes Of Wrath har vært månedens beste bok.
I forbindelse med at NRK sendte dokumentaren "Det siste vitnet" om Pelle-gruppa, har jeg hørt på Major Oliver H. Langelands bok "Dømmer Ikke" som omhandler norsk forsvarspolitikk før andre verdenskrig samt landssvikoppgjøret i etterkant. Dette er på mange måter en annen Norgeshistorie enn den jeg har lært på skolen, svært skremmende lesning (lytting i mitt tilfelle) som anbefales på det varmeste. Den går derfor inn på en god annenplass på oktoberlisten min.

Asbjørn Hansen bokdebuterer med en dokumentar om sine erfaringer som Kripos-etterforsker. Resultatet er blitt en gripende bok som også gir et godt innblikk i norsk politiarbeid.
(...)
Det er fort gjort at en bok som omhandler reelle drap kan bli spekulativ. Det er sterke saker Hansen tar for seg i boken. Mange av drapsofrene var unge, og ble utsatt for meningsløse forbrytelser. Omstendighetene rundt drapene er i mange av sakene forferdelige.Likevel klarer Hansen å skrive om de ulike forbrytelsene på en svært respektfull måte. Her er ingen grafsing i blodige og grusomme detaljer. Med et nøkternt språk presenterer han de faktaene som han har anledning til å gå ut med. Dette gjør boken enda sterkere for leseren. Spesielt sterkt er slutten på kapittelet som omhandler Baneheia - saken. Her skildrer Hansen avslutningen på et avhør av en av de drapsdømte i saken. Et avhør som ble gjort på åstedet for forbrytelsene.

Boken har en god oppbygging. Selv om sakene i seg selv byr på mye dramatikk, øker Hansen spenningen ved måten kapitlene bygges opp på. Her gjøres det flere ganger bruk av cliffhangere, mens historien glir inn i ulike sidespor. Det gjør boken vanskelig å legge fra seg. Når jeg likevel måtte ta pauser i lesingen, hadde det kun sammenheng med at sakene som ble skildret er sterke og at jeg ble grepet av skjebnene til flere av dem som omtales i boken. I utgangspunktet er dette en bok som man fint kan lese ut på en kveld. Det er også veldig mange gode refleksjoner og bilder i teksten. Jeg ble fascinert av forfatteren på grunn av dette.

Apropos ofrene: Det som hever denne bokens kvalitet, er måten Hansen tar for seg nettopp ofrene i de ulike straffesakene. Han viser dem som mennesker som aldri skulle ha behøvd å bli utsatt for det de ble utsatt for. De skildres på respektfullt vis. Jeg synes også Hansens beskrivelser av sine møter med de som senere er blitt dømt i flere av sakene også er gjort med respekt. Han viser dem som mennesker. Ikke som monstre.

Sakene Hansen tar for seg i Menneskejeger er saker media har skrevet mye om tidligere, og jeg kjente til flere av dem fra før. Det blir likevel noe annet når man får dem presentert fra en som var med på å etterforske og, i flere av tilfellene, oppklare forbrytelsene. Det gir en annen vinkel.

Jeg synes også det var særlig interessant å lese om det nitidige arbeidet som ligger bak en hver oppklaring i en kriminalsak. Kriminaletterforskning er ikke like spennende som den man blir presentert for i krimbøker. Her er det snakk om dager, uker og i noen tilfeller år med rutinepreget arbeid, og lange tider borte fra egen familie. Ikke minst er det interessant å se hvordan politiarbeidet har utviklet seg fra sak til sak, etter som teknikken har kommet lenger og lenger. Hansen gjør også sammenlikninger med politiarbeid i andre land, som i USA. Menneskejeger oppleves ikke bare som en utgivelse i true crime - sjangeren. Aspirerende krimforfattere vil også kunne ha god nytte av å bruke boken i sin research rundt politimetoder.

Mitt ankepunkt til boken er at den burde vært gjennom en grundigere korrekturlesing før den ble utgitt. Det er litt for mange skjemmende skrivefeil i boken. Det er synd, fordi dette er ellers en veldig god bok. Menneskejeger er en bok som gjør inntrykk, og som man ikke glemmer med det første. Da hadde det vært greit å slippe å irritere seg over skrivefeil og manglende ord i teksten. Den manglende korrekturen er dermed årsaken til at jeg ikke gir boken mer enn 4. Innholdsmessig står den til en femmer.

Hele anmeldelsen her

Det er en liten forskjell der. Når jeg skriver om en bok her inne, så har ikke jeg noen som helst egeninteresse i den boken (så lenge jeg ikke selv har skrevet den, eller deltatt i utviklingen av boken). Med min egen blogg har jeg klart en egeninteresse i, og den reklamerer jeg for når jeg legger ut link til bloggens nettside.

Jeg vet ikke om de siste setningene dine ift "man" er ment å være et humoristisk spark eller noe annet, det er faren med nettet - man ser ikke ansiktet til den som skriver. Mine kommentarer er ikke ment personlig mot noen. Hvis det er en forhistorie her ift dette nettstedet, så kjenner ikke jeg til den da jeg ikke er så aktiv i diskusjoner her inne.