Når en forfatter har skrevet verket sitt ferdig, burde han dø. Så fikk han ikke anledning til å klusse ved en tekst på vei til trykning.
(Randbemerkning)
Jeg hentet boken på biblioteket allerede i forrige uke. Den har stive permer, er trykket i 1976 og er illustrert av Mads Stage.
Skogen har vært mitt terapirom bevisst og ubevisst gjennom hele livet, særlig de senere år med alvorlig lungesykdom. I år har jeg brukt skogen til å trene meg opp etter lungetransplantasjon og lykken var stor i dag da jeg registrerte siste og 80ende skogtrimpost.
Det har blitt mange timer til skogs. Da tempoet er lavt har jeg gjort meg mange obsevasjoner og tanker underveis. Det blir spennende å se om noe tankegods sammenfaller med Thoreaus.
Vi har jo barnebok-klassikeren Hobbiten .
Jeg har fortsatt ikke lest noe av Virginia Woolf og foreslår derfor Fru Dalloway/Mrs Dalloway.
Nei!
Ingen av oss vilde frykte døden hvis kisten kunde få lov til å stå i all evighet og genere trafikken på Karl-Johan.
Det avgikk et ekstratog fra syvende himmel til bunnen av en mudderpøl.
Det er lenge siden jeg ble ferdig å lytte til Markens Grøde og det var et hyggelig gjenhør. Min svikefulle hukommelse husket en nasjonalromantisk bok med sol og høyonn og hadde helt glemt barnedrap og konflikter. Jeg ble betatt av Hamsuns språk, dialog og fortellerkunst igjen. Det førte til at jeg kastet meg over Børn av tiden, Segefoss by, Benoni, Rosa og En vandrer spiller med sordin. Neste i rekken blir Konene ved vannposten. Kanskje jeg omsider klarer å komme meg gjennom alle hans verker? Det hjalp mye å få dem lest opp med riktig dialekt. Jeg har også forsøkt å ikke irritere meg altfor mye over uvitende, dumme fruentimmer, falske jøder, uærlige lapper og idioter fra Alpene. Historiene hans hadde vært mye bedre uten disse nedlatende kommentarene, men jeg trøster meg med at god kunst skal engasjere..
Tvert imot kjemmet han halmluggen sin rett til værs for at ham skulle se større ut og ligne på folk.
Av en eller annen grunn fikk denne setningen meg til å tenke på Donald Trump.
Ennå etter tre generasjoner hadde bymenneskene hjemlengsel til landet, og når de kom ut dit, falt de i ekstase når de fikk se en grind eller en ku.
Her satt de og lekte at de var fri som fuglen. Den romantiske tid var til ende; men fremdeles hadde en genidyrker rett til å sulte i hjel, og det var heller ikke forbudt å begå selvmord, bare man gjorde det med en viss smag.
(Bohemene på «Morgonstjærnan»)
Helt greit. God sommer til deg også!
Tiden kan ikke lege alle sår: Tiden er alle sår. Bare kjærlighet og tilgivelse kan lege alle sår.
Landskapet som kalles far, består for altfor mange av oss av forrevne tinder og dype daler.
Se nå bare hvor kloke de er...De kan si oss på en prikk hva stjernene består av, sola klarer de å veie på kiloen. Men veie ut brødet til de sultne munnene greier de ikke.
Slik som hjertet ditt slår, skulle gjerne verdens hjerte slå, da ble her godt å være.
Han var foreldreløs så han hadde ikke noe dårlig å slekte på, sa gamle Rasmussen bestandig. Derfor var han så snill og omtenksom.
Lastet ned som lydbok i dag fra ebok.no. Gleder meg til denne!
"Her prøver forfatteren å bli like poetisk som forgjengeren, men i Fjellets skygge blir det mer oppbrukt og klisjefylt, nærmest banalt. Man klarer ikke å ta det like seriøst. Det er som om forfatteren gjentar seg selv." Ja, enig! Godt skrevet! Du setter ord på det jeg selv har tenkt. Rett og slett banalt.
"Jeg likte oppfølgeren godt i begynnelsen, men så ble det bare verre og verre, dessverre ..." Jeg hadde akkurat samme opplevelse. Sidene bladde seg frem av seg selv i begynnelsen. Så har det gått tregt. Har mindre enn 200 sider igjen. Ser frem til å bli ferdig . . .
Jeg er ingen Dostojevskij; men hvis ikke hun har oppført seg som et svin og bør behandles deretter, så vil jeg ikke engang hete Johan.