Bokelskere.no

Noen mener at gleden ved å ha en hemmelighet er å kunne røpe den. Vær varsom med hva du sier til den slags mennesker.

Å forlate noe eller noen er drivstoffet i enhver fortelling. Å forlate er også en tidsangivelse, men blir først et tidsrom når man kommer tilbake.

"Utviklingslæren er ubevist og ubeviselig. Vi tror på den

bare fordi den eneste andre mulighet
er spesiell [planlagt] skapelse, noe som er utenkelig" ...

[ Sir Arthur KEITH (1866-1955) ],
engelsk naturvitenskapsmann og forfatter, antropolog og anatom,
professor i fysiologi v Royal Institution, president v Royal
Anthropological Institute, rektor v Aberdeen universitetet,
adlet for vitenskapelige fortjenester [ Wikipedia ]

( bokmerke , utvalg i lærde vitneutsagn >

visste han forskjell på 'utenkelig' og 'ideologisk uønskelig'?

Vi gjentar: Hvis utviklingslæren er sann, så tåler den å
undersøkes. Enten den nå tåler det eller ikke, så har vi
iallfall rett til å undersøke og vurdere den.
Ingen kan fordre at vi ukritisk skal godta påstander som
kastes fram. Blind og nesegrus beundring har intet menneske
krav på -- aller sist skulle den som kaller seg vitenskapsmann
kreve det.

Derfor virker det ytterst mistenkelig når utviklingslærens
forkjempere blir fornærmet over at deres teorier og hypoteser
tas opp til diskusjon. De fremstiller det gjerne slik at det
bare er 'uvitende og uopplyste' mennesker som i dag tviler på
utviklingslæren.
Men virkelig vitenskap trenger ikke å sverte opposisjonen.
Sann vitenskap søker ikke å gjemme seg bak en psykologisk front
av ufeilbarlighet.
Hvorfor ønsker da utviklingsteoretikerne å gjøre det?

En del evolusjonister vil åpenbart gjøre utviklingsteorien
til en slags esoterisk kult, en hemmelig 'visdom' i en
forenng hvor bare noen utvalgte har adgang.
Etter deres mening er det bare en del spesialister og
eksperter som er kompetente til å bedømme læren.
Disse få har monopol på å uttale seg om saken.
Alle andre dødelige skal i blind rett-troenhet godta hva disse
'vitenskapens' yppersteprester doserer.
Ingen annen vitenskapsgren stiller slike krav.

Utviklingslæren er da heller ikke vitenskapelig, hører ikke
hjemme blant empirisk (erfaringsmessig) vitenskap, da den
hittil ikke har levert ett eneste gyldig bevis for sin
riktighet. Utviklingslæren er en spekulativ teori av filosofisk
art. Det går ikke lenger for utviklingslærens talsmenn å avfeie
opposisjonen med arrogant og overlegen mine.
Hvert tenkende menneske kan fritt ta opp disse emner til
undersøkelse og gjøre seg opp en mening om saken.

Riktignok ynder darwinistene å innhylle sine gjetninger i
uttrykkk og fraser som skal gi emnet en illusjon av faglig
pålitelighet og utilgjengelighet.
Det kan derfor være nødvendig å kle av denne falske prakt
av fremmedord, da blir det hele ikke vanskeligere enn at
en oppvakt skolegutt kan følge med!
I verker som er utkommet, har vi adgang til de fremlagte fakta
og kan trekke våre egne slutninger ut fra materialet.

( fulltekst nb.no >

Mer og mer gikk Øverland over til å betrakte Sovjet-kommunismen
som en slags fascisme,
en variant av den moderne absoluttistiske modell som Hitler,
Mussolini, Franco og andre hadde arbeidet etter:

"Vi har vanskelig for å gjøre oss fortrolig med det faktum at
den russiske revolusjon er en forrådt revolusjon,
og at der i Sovjet-demokratiet bare finnes sparsomme rester av
socialisme, og intet spor av demokrati.

Det er så altfor bittert, at hele vårt århundredes sociale kamp
skulde ha vært ført forgjeves. Allikevel tror jeg det er best
for oss om vi nu ser virkeligheten i øinene så iskald den er:

Sovjet-staten frembyr langt større likhetspunkter med det
fascistiske diktatur enn med den socialistiske stat, som vi
i sin tid trodde var under opbygning i Russland.

Hvis vi vil bygge op et socialistisk samfund, må vi finne vår
egen vei og føre vår egen kamp.
Vi vil ikke ha borgerkrig, ikke Røde garder, ikke hemmelig
politi, ikke utrenskninger, ikke konsentrasjonsleirer,
ikke diktatur av nogen art,
ingen riksdagsbrann og ingen sabotasjeprocesser.
Det socialistiske samfund vi ønsker oss, skal bygges op i
overensstemmelse med våre rettferdighetskrav og av vår
egen frie vilje.

/

Det ene parti, den ensrettede presse, det hemmelige politi,
de hemmelige domstoler, den kollektive straff,
konsentrasjonsleirene, tvangsarbeidet, fetisjdyrkelsen, den
blinde fanatisme,
angsten for angivere, statens totale forakt for mennesket --
kjennetegner begge systemer.
At dette kan kalles socialisme og demokrati, at det kan
begeistre ungdommen, at anstendige og sannhetskjære mennesker
kan forsvare det, er mig et tankekors.

..en socialisme som må innføres på den måten, at et væpnet
mindretall tar makten, undertrykker flertallet
og gjør oss lykksalige mot vår forbitrede protest, -

en socialisme som ikke kan holde sig ved makten uten hemmelig
politi og pressecensur, -
ikke holde sig ved makten uten å innføre ettparti-systemet
og umyndiggjøre det overveiende flertall av folket, -
ikke uten å fylle fengsler og konsentrasjonsleirer med
millioner av mennesker, - en slik socialisme
skal hederlige mennesker ikke forsvare!

Kan vår politikk ikke vinne tilslutning fra folkets flertall
ved vekten av sine rettferdighetskrav og i åpen konkurranse
med andre partier, da fortjener den ingen seier.
Og kan den ikke bestå uten voldsmidler og undertrykkelse,
da fortjener den ikke å bestå.

For det er ikke tvang og tukthus vi lenges etter, men frihet
vi kjemper for! "

( Norden mellom øst og vest, 1948 )   - ( bokmerke )

"Da englenderne i sin uhyre villskap trengte inn i Jøssingfjord
og krenket vår selvstendighet, da gjorde dere ingenting.
Da englenderne siden la miner langs vår kyst for å føre krigen
inn på norsk jord, da gjorde dere heller ingenting.

Men da tyskerne besatte Norge og hindret at vi fikk krigen
inn i landet - Da gjorde dere noe:
Dere rottet dere sammen med vår rømte konge og hans private
regjering og mobiliserte . . . . . . . .
Nordmenn, kast børsa og gå hjem igjen.
Tyskerne kjemper for oss alle
og knekker nu Englands tyranni mot oss og alle nøitrale."

(K.Hamsun til de kjempende norske mobiliserte)

( bokmerke nb.no )

Jeg var kommet inn i en periode av grå og håpløs tretthet. Jeg var begynt å si til meg selv at det kjentes som om jeg hadde levet nok, som om jeg ikke hadde mer i vente av livet. Men denne innrømmelsen var ikke bare et uttrykk for min opplevelse av en situasjon; den skapte også en situasjon. Trettheten og håpløsheten ble større for hver gang jeg vendte min oppmerksomhet mot den. Inntil jeg en dag leste et eller annet som ga meg en slags selverkjennelse: - Du kommer ingen vei ved å gruble over hva du ikke kan gjøre på grunn av. Det avgjørende spørsmålet er alltid hva du kan gjøre på tross av. Håpløshet er et uttrykk for skuffede forventninger til livet. Men det å leve er ikke å vente seg noe, det er å gjøre noe ut fra nettopp den situasjonen du står i! Din tretthet er i og for seg uinteressant, dèt det spørres om er din holdning til din tretthet. Det spiller ingen rolle om du orker mindre eller lite, din oppgave er alltid å velge den handling som gir mening blant dem som er mulige her og nå.

Selvhevdelsestrangen er vel blant de mest utbredte og minst erkjente motiver for vår innsats og oppførsel. Derfor vil den også så lett bli en hindring for egen styring og frihet, inntil man lærer den å kjenne hos seg selv. Når enkelte påstår at andres mening er dem totalt likegyldig, er det god grunn til å tro at nettopp de er et bytte for sin ubevisste selvhevdelsestrang.