Bokelskere.no

Har du hørt historien om de første nordmennene? Da isbreene trakk seg nordover og europeerne kunne slappe av i sola med frukt og vin, Hva gjorde de første nordmennene da? Jo, de ropte: Hvor er isen? Og så løp de nordover. De stoppet ikke før de fant isbreens kant, og der slo de seg ned. De første nordmennene var rett og slett stammens tullinger.

Hu (je) svarar: Åssen kæin du som er jøde be meg -
ei samaritansk kvinne, Om å få drekke?

Jesus svara: Kjente du Guds gave, og visste du hvem
det er som sier til deg: Gi meg å drikke!
så hadde du bedt Ham, og Han ville gitt deg levende vann.

Da sier je: Men Herre da! Du har itte no å dra opp vatn
mæ! Og brønnen er djup.
Å har du da det 'levende vatn' fra?
Du er nå vel itte større du, enn vår far, Jakob
som gav oss brønnen - og sjøl drakk ta'n?
Og likeså sønnen hass og buskapen hass?

Jesus svara: Den som drikker av dette vannet, blir tørst
igjen, men den som drikker av det vann jeg vil gi han,
skal aldri i evighet tørste.
For det vann jeg vil gi han, blir i han en kilde
med vann som veller frem til evig liv.

Je svarar: Å Herre, gi meg detti vatnet da!
så je kæin sleppe å tysste mer, å gå helt hit ut
for å dra opp vatn.

Han sier: Gå og rop på din mann, og kom så hit.

"Je har ingen mænn!" ..

"Ja, je veit at Messias kjem. Hæin som kalles Kristus.
Og når hæin kjem, da ska'n forkynne oss æillt."

Jesus sier: Det er Jeg. Jeg som taler med deg!

Da lot jeg vatnkrukka mi stå, je gikk inn tel byen
og sa åt folket der:
Kom og sjå en mænn som har sagt meg æillt
je har gjort. Hæin skulle vel itte vara Messias?

Da drog dom ut ifrå by'n og kom for å sjå'n.
Det var mange ta samaritanera ifrå denni by'n
som trudde på Jesus på grunn ta mine ord, da je vitne:
Hæin har sagt meg æillt je har gjort.

..og mange flere kom tel tru da dom fekk høre
hass egne ord.

Og dom sa: Nå trur vi. Men itte lenger på grunn ta
det du sa! For nå har vi sjøl hørt, og vi veit
at Hæin i sannhet er verdens frelser!

Men etter dom to daga så drog'n derfra, tel Galilea.

( 'Kvinnen ved brønnen' )

Og så var det gratis!

Møtet med kvinnen som hadde snakket med meg om Jesus,
lå og ulmet i hjertet mitt. Var det ikke på tide
å gjøre noe med det?
Jeg var nok redd for å ta spranget fullt ut, for
hva ville det innebære av forandringer?

Jeg hadde jo hele tiden bedt til Gud nå og da -
men å overlate alt til Jesus det var et større skritt.

Det lille frøet som var sådd i barndommen, var i ferd
med å vokse til et stort tre som trengte mer plass.

Noen mener og tror at kristne er noen skikkelig
tørrpinner som lever et kjedelig og trist liv.
Var det slik? - Ville jeg bli slik?

Hvor skulle jeg henvende meg ?

Jeg kjente jo nesten ingen som var kristne.

Men jeg ble med en venninne på et møte i Oslo, og
det skulle bli starten på et nytt liv.

Jeg ble forundret over hvor feil jeg hadde tenkt.
Her møtte jeg unge, moderne, oppegående mennesker
som var fulle av begeistring og glede.

Det første som rørte ved hjertet mitt var lovsangen.
Jeg hadde aldri opplevd den på denne måten før.

Sangene på møtene som liten, hadde ikke truffet meg
så direkte som nå. Her løftet de hendene sine og
lovpriste Jesus. De hyllet Ham for nåden og gleden
de hadde fått del i. De takket for hans grenseløse
og tålmodige kjærlighet.

Jeg var rørt til tårer, men torde ikke å hengi meg
på samme måte -- jeg var litt redd for dette sterke
og gledesfulle som fylte disse menneskene.
De var så uredde og levende.
Her var det ikke fordommer og forbud som gjaldt.

Men jeg fortsatte å gå dit, jeg ble jo så usigelig
fredfull og glad av det.

Og så var det GRATIS !
Jeg svevde ut igjen og hadde ikke betalt fem øre.

En søndag hadde de besøk av to pastorer fra
utlandet, som var kjente for å komme med sterke
ord og utfordringer til forsamlingen.
Dit måtte jeg.

Lovsangen startet, vakker som vanlig, og stedet var
fylt av et sterkt gudsnærvær.
Så begynte den ene pastoren å preke. Han mente at
Jesus ventet på noen som satt i salen, en kvinne
som Gud hadde planer for, men som ikke våget å gi
seg hen. Han ba henne om å komme frem.
Det brant i hjertet mitt og tårene sprutet, for
jeg visste at det gjaldt meg.

Denne kvinnen, sa han, har Gud gitt nådegaver for
at hun skal synge og tale om Guds Ord for folk
over hele landet.
PLutselig så han meg rett i øynene, og det var
ingen vei tilbake. Jeg gikk frem, ble velsignet
og fikk lov å ta imot Den Hellige Ånd der og da.

Det var som å bli slått av lynet. En så sterk
kraft hadde jeg aldri vært i nærheten av.

Etter dette ble alt nytt for meg.
Nå var det endelig en grunn til at jeg var her
nede; Gud sjøl ville bruke lille meg.

Jeg var som et nyfødt barn full av iver, glede
og nysgjerrighet over hva som nå skulle komme.
Jeg gikk liksom "gravid" med noe nytt som jeg ikke
visste hva var, men regnet med at Jesus ville
åpenbare det for meg.
Gjett om Han gjorde!

"Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny
skapning,
det gamle er forbi, se: Alt er blitt nytt!"

( 2 Korintierbrev 3:17 )

Far sa at Gud er god og ser alt,
men jeg var djevelens datter
og visste at han løy.

Veien, som ble bygd så sent som i 1994, og som ved første øyekast lot til å være stukket ut av en forfyllet ingeniør, hadde inspirert de alle ivrigste til å gå til anskaffelse av bil.

Den maler som en overmoden sjømannsenke. Denne kjerra har aldri sett et verksted fra innsiden.

Små barn tripper på mors fang, store barn tramper på hjertet hennes.

Eleanor Roosevelts observasjon om at enhver kvinne i det politiske liv måtte "utvikle like tykk hud som skinnet til et neshorn", var blitt et mantra for meg idet jeg sto overfor den ene krisen etter den andre. Det var ikke tvil om at rustningen min var blitt tykkere i årenes løp. Det kan ha gjort tingene utholdelige, men det gjorde dem ikke lette. Man våkner ikke opp en dag og sier: "Nå skal jeg ikke la noen ting gå innpå meg, uansett hvor stygt og ondsinnet det er." For meg var det en isolerende og ulidelig ensom opplevelse.
Jeg var også bekymret for at den rustningen jeg hadde utviklet, kunne skape avstand til mine sanne følelser, at jeg kunne bli den følelsesløse karikaturen noen kritikere beskyldte meg for å være.

Vitenskap og forskning: Hvor livssynske?

..at de kontrollerbare resultatene .. ved målinger i rom og tid,
er hele virkeligheten?
Da beveger man seg fra den eksperimentelle vitenskap
over til å si at dette er den eneste virkelighet.
Her er det jeg sier nei og trekker grensen. ..

Hvis man på denne måten påstår at det ikke eksisterer noe annet
enn det som kan måles og veies på laboratoriet,
og at hele virkeligheten består av rom-tid kontinuitet,
da er vi over i en filosofi
som egentlig ligger utenfor naturvitenskapen.

( A.E. Wilder-Smith, fra norsk utg. her >

I drapssaker er de skrøpelige løgnene en fast gjenganger. Man kan riste på hodet av dem eller rive seg i håret i frustrasjon. Men fremfor alt er disse løgnene en påminnelse om hvor fortvilet situasjonen er for den avhørte. Når en drapssak er kommet så langt som til at det blir tatt ut siktelse, er det et desperat menneske vi sitter overfor i avhørsrommet. Og desperate mennesker er nesten alltid slette løgnere.

Det er en kjent sak at leger og helsepersonell ofte dyrker en særegen, svart form for humor. Noe liknende kan nok sies om politifolk. Folk som daglig blir eksponert for ubehagelige, til dels opprørende inntrykk, får behov for å avreagere. Galgenhumoren er en måte å bearbeide opplevelsene på.