Bokelskere.no

En mann sitter
ved siden av meg
og hulker
legger fra meg avisa
tenker jeg må si noe
ettersom jeg er dannet
gjort noe spennende i det siste?

Det står en dame, ei jente
i speilet
som kanskje er meg
vi treffes nå og da
hilser, nikker
har lite å snakke om

Jeg hadde lest om mennesker som ikke kjente smerte. Som derfor stadig kom i skade for å skade seg. Var jeg sånn? At det skjedde uten av jeg merket det, at plutselig en dag var jeg dødelig såret.

TOMT, HEILT TOMT

Berre ta det heilt med ro
Du pustar
Hjartet slår
Hår og negler veks
Kvil i denne tomme stunda

Hans Sande

Å TA BOLIG I SEG SELV.

Gå inn i mørket
Og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene
Kan skimte lys
I dine bebodde øyne.

Hans Børli

LYN OG TORDEN

Eg håper det snart
Begynner å lyne og tordne
Slik at du blir redd
Og gøymer deg under trappa.
Då skal eg kome og halde rundt deg
Og når alt er over,
Og du vil ut att,
Så seier eg:
Eg såg eit lyn til.

Ragnar Hovland

Tilværelsen fungerte så dårlig hvis han ikke nå og da fikk tenke over den. Ikke tenke på noe spesielt, bare rydde litt opp i hjernen. Han kunne ikke begripe hvordan folk kunne greie livet uten det.

We get into the habit of living before acquiring the habit of thinking.

He was expressing his certainty that my appeal would be granted, but I was carrying the burden of a sin from which I had to free myself. According to him, human justice was nothing and divine justice was everything. I pointed out that it was the former that had condemned me. His response was that it hadn't washed away my sin for all that. I told him that I didn't know what a sin was. All they had told me was that I was guilty. I was guilty, I was paying for it, and nothing more could be asked of me.

En dag kan godt tenkes å komme
hvor du ser i ditt eget speil.
Og innen den dagen er omme
har du sett at noe er feil.

Så ser du på dine mennesker:
Marionetter, tenker du skremt.
Du løper tilbake til speilet,
men bildet av deg, det er glemt...

He'd had the sense, moments earlier, that Caroline was on the verge of accusing him of being "depressed", and he was afraid that if the idea that he was depressed gained currency, he would forfeit his right to his opinions. He would forfeit his moral certainties; every word he spoke would become a symptom of disease; he would never again win an argument.
It was therefore all the more important now to resist depression - to fight it with the truth.

Som eksen min sier:
Du har alltid vært
Noe for deg selv
Men i det siste
Har du vært vel
Mye for deg selv

Kunne summen av alle de riktige valgene likevel bli til et nederlag?

In his extreme youth Stoner had thought of love as an absolute state of being to which, if one were lucky, one might find access; in his maturity he had decided it was the heaven of a false religion, toward which one ought to gaze with an amused disbelief, a gently familiar contempt, and an embarrassed nostalgia. Now in his middle age he began to know that it was neither a state of grace nor an illusion; he saw it as a human act of becoming, a condition that was invented and modified moment by moment and day by day, by the will and the intelligence and the heart.

In his forty-third year William Stoner learned what others, much younger, had learned before him: that the person one love first is not the person one loves at last, and that love is not an end but a process through which one person attempts to know another.

Hun skulle flytte. Og derfor ville han ikke være sammen med henne lenger. Det er lettere å glemme dem som er rundt deg enn dem som allerede har dratt.

-Menneskene? Det finnes bare en seks sju stykker av dem, tror jeg. Jeg så dem engang for flere år siden. Men en vet aldri hvor de er. Vinden fører dem med seg. De har ikke røtter, det er svært ubehagelig for dem.

Et annet lysende hurtigtog kom durende fra motsatt kant. - Kommer de tilbake igjen alt? spurte den lille prinsen. - Det er ikke de samme, svarte sporskifteren. Det er noen som har byttet plass med dem. - Men har de ikke lyst til å være der de er da? - Ingen har lyst til å være der han er, sa sporskifteren

Han likte seg ikke sammen med meg. Eller mer nøyaktig, han likte ikke seg selv sammen med meg.