Dette var en ordentlig god leseopplevelse.

Jeg liker Håkan Nesser; humoren, språket og ånden hans, hvis jeg tør bruke et slikt uttrykk. Den siste romanen hans var akkurat det jeg trengte i en for meg tråkig periode/årstid.
I omtaler/diskusjoner skrives det om at han er banal, at karakterene er lite troverdige og at slutten på boka var litt for brå, overraskende, for å nevne noe.

Der Nesser beskyldes for å være banal, går han inn for å være banal etter min mening. Oversetteren frikjennes, jeg har både den svenske og norske utgaven. Elisabeth Bjørnson har oversatt de fleste, for ikke å si alle Nessers bøker til norsk, og hun gjør en upåklagelig jobb. Når det gjelder troverdighet, så stusset jeg ikke én gang over at hovedkarakteren er en kvinne.

Lesere, hentet fra goodreads.com, er imponert over nøyaktigheten både når det gjelder landskapet, menneskene, klima, steder og så videre. Researchen er ikke gjort på google for å si det sånn. Flere av de jeg leste kom fra områder der det meste av romanen foregår.

Slutten var helt etter min etikk og moral. Jeg var spent på den, og en liten stund var jeg litt forvirra angående den ekstra bilnøkkelen, men det henger på greip å dra på en biltur fra Sverige til Marokko med to sett bilnøkler. Snedig!

En veldig sterk femmer.

Jeg fikk Who-ology (en Doctor Who-bok) og Ny hylle på Prix av Atle Antonsen og Johan Golden. Gleder meg til å lese begge to!

Nyutgivelse av nostalgisk klassiker!

Betty Smith (f. 1896 d. 1972) vokste opp i Williamsburg i Brooklyn, og var etterkommer av tyske immigranter. Hennes debutroman "A Tree Grows in Brooklyn" er basert på hennes egne opplevelser. Boka utkom i 1943, og siden skrev hun ytterligere tre romaner. "A Tree Grows In Brooklyn" er filmatisert. Det er også romanen "Joy in the Morning" (1963).

Tidligere i år kom Betty Smiths debutroman ut på norsk i en nyoversettelse med tittelen "Det vokser et tre i Brooklyn". Det er Gyldendal forlag som står bak utgivelsen av boka, som av The New York Public Library er kåret som en av de mest leserverdige romanene fra det 20. århundret. Romanen godt kjent blant norske lesere selv om det er en del år siden sist den ble utgitt.

Mange er de som har fortalt meg at "du må lese denne romanen på originalspråket! Boka er så poetisk, og du mister så mye av dette ved å lese den på norsk!" Jeg har likevel valgt å lese boka på norsk, og jeg skal senere i dette innlegget komme nærmere inn på hva jeg synes om den.

Sentralt i romanen står Frances Nolan (eller Francie som hun stort sett kalles), som i 1912 er 11 år gammel. Vi følger henne til hun er rundt 17 år. Hun og broren Neeley vokser opp med faren Johnny, en sjarmerende drukkenbolt, og moren Kathy, som har flere jobber for å få endene til møtes. Familien er altfor stolt til å be om veldedighet. De vil klare seg selv, uansett hvor ille det i perioder står til. Sånn er det bare.

Tross fattigdommen innhentes familien aldri av simpelhet eller vulgaritet. Selv når faren går på fylla, har han en viss stil. Både Kathy og Johnny har skjønt at veien ut av fattigdommen er utdannelse, og de gjør mye for å sikre at barna skal få skolegang. Hver kveld leses det enten fra Shakespears samlede eller fra Bibelen. Såpass kunnskap er det greit å ha med seg i livet.

Francie er ei jente helt for seg selv. Selv om hun er omgitt av mye kunnskapsløshet og til tross for at barn kan være riktig nådeløse mot hverandre, særlig overfor dem som trår litt utenfor de vante sporene, er hun meget bevisst på hva hun vil. Det handler ikke bare om å overleve, men om å "leve". Hun viser tidlig talenter innenfor skrivekunsten, et talent som dessverre blir svært dårlig ivaretatt av lærerinnen hennes. Hun skjønner nemlig ikke hvorfor Francie kaster bort talentet sitt på å skrive om det tarvelige. Nei, i hennes verden er det kun det vakre som har plass i litteraturen.

"Francie var ti år da hun begynte å skrive for å få utløp for fantasien sin. Det hun skrev, var av liten betydning. Det viktigste var at forsøket på å skrive historier gjorde henne i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi.

Om hun ikke hadde begynt å skrive, kunne hun med tiden ha blitt en skrekkelig løgnhals." (side 212)

Francie observerer våkent det som skjer rundt henne, og der hun selv ikke er i stand til å trekke de store lærdommer ut av det som skjer, hjelper fortelleren oss til å tenke litt lenger. Vanligvis er dette noe som ville ha irritert meg (fordi det blir overtydelig), men ikke her. Fortellerstemmen hører nemlig med i historien, og man vender seg til at han/hun er med i bakgrunnen. Det handler om ungjenter som har havnet i "uløkka" og som hundses av de (ulykkelige og misunnelige) eldre kvinnene, det handler om overgrep som forties fordi man så nødig vil få sitt barn stigmatisert for all fremtid, det handler om mødre som elsker sønnene sine høyere enn døtrene og det handler om knuste drømmer. Likevel er det en rød tråd av håp her. Håp som handler om at alle kan få til det de vil bare de jobber hardt nok. Landene de kom fra inneholdt ingen slike håp, for en gang fattig betydde alltid fattig. Men ikke i Amerika ...

Faren jobber med å servere og synge, og han kommer i berøring av et annet liv et sted "der ute".

"Moren og faren satt på kjøkkenet. Der ville de bli sittende og prate til det lysnet av dag. Faren fortalte om kveldens jobb; alle menneskene han hadde sett, hvordan de så ut, og hvordan de snakket. Nolan-familien fikk liksom aldri nok av livet. De levde sitt eget liv til fulle, men det monnet ikke. De måtte fylle på med livet til alle de menneskene de kom i kontakt med." (side 57)

Tanten Sissy er et frivolt og samtidig elskelig menneske. Intet mindre enn tre ganger gifter hun seg, hele tiden med en lengsel etter å føde et barn som ikke allerede ved fødselen er dødt. Der moren ikke stiller opp for Francie, der er tanten 110%. Det handler om noen avgjørende øyeblikk i livet, som da vitnemålet skal deles ut ... På grunn av henne skjønner også Francie at det finnes ting i livet man ikke skal si nei til, selv om det kanskje ikke er det mest fornuftige der og da.

Francie vender stadig tilbake til treet, som vokser på tross at at noen har hugget det ned. Like fullt nekter det å gi opp og vokser opp igjen. Bokas tittel henspeiler også på nettopp dette treet. For meg ble dette et symbol på overlevelsesdriftene i mennesker. Løvetannen er også et slikt symbol. Boka er også en historie om den amerikanske drømmen og altså en klassereise. Uansett hvor ille det ser ut, kjemper Kathy, Francie og Neeley seg opp og frem her i livet, og selv om faren Johnny tilsynelatende ikke har så mye å bidra med, har han likevel noe. Blant annet et ukuelig humør og en optimisme som smitter over på resten av familien. Han drikker riktignok opp det meste av det han tjener, men de få dollarene han tross alt bidrar med, er forskjellen på å klare seg med et nødskrik eller å gå til grunne i bunnløs fattigdom ...

Jeg ble sterkt grepet av historien i "Det vokser et tre i Brooklyn", selv om historien som sådan både er naiv, melodramatisk og tidvis klisjéfylt. Kanskje er det nostalgien som likevel gjør at romanen blir stående som den klassikeren den faktisk anses som? Det er noe dypt rørende ved historien og som de fleste som har levd en stund, kan kjenne seg igjen i. Det å ha lite, å måtte nøye seg med å betrakte de flotteste leker fra vinduet ute på gaten, å bestemme seg for å jobbe hardt for å komme seg videre - lenger enn foreldrene klarte. Francie er på et vis et løvetannbarn, der hun vokser opp i et nabolag hvor kodeksen er beinhard. Dessuten har hun en mor som verdsetter broren atskillig høyere enn henne selv, men som etter hvert likevel anerkjenner det som bor i henne. Uten denne iboende sulten etter å få til noe annet med livet sitt, ville hun antakelig ha gitt opp for lengst.

Det er mulig at noe av det poetiske har gått tapt i oversettelsen, for selv sitter jeg igjen med at boka mangler en hel del på å være et litterært mesterstykke. Miljøskildringen og tidskoloritten er like fullt både unik og autentisk - så pass at jeg som leser kunne kjenne luktene og levende så for meg slumkvarterene i Williamsburg. Noen ganger ble enkelte scener nesten vel mye dickenske, men bare i kortere perioder. Som da lærerinnen Miss Garnder, som "ikke hadde annet her i verden enn en urokkelig tro på sin egen ufeilbarlighet" (side 375), ønsket sin elev Francie lykke til videre i verden, og ikke skjønte hvorfor hennes yndlingselev sluttet å levere inn stiler etter at hun selv hadde kritisert stilenes "tarvelige innhold". Ulykksaligvis gikk Francie hjem og brant opp alle stilene sine. Utvilsomt et minne fra forfatterens eget liv, dette ...

Min konklusjon er at dette er en nydelig oppvekstroman fra Williamsburg i Brooklyn, en gang et av de fattigste strøkene i New York. Selv om det var motsetninger mellom tyske, irske og jødiske immigranter, kom de helt greit ut av det med hverandre. Jeg ønsker også å trekke frem at språket i boka er rikt, levende og fargerikt.

Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen, som er både historisk interessant og riktig underholdende!

Hei til deg kjell k!

Hjertelig velkommen tilbake på nyåret. Håper vi velger en bok du har lyst til å være med å lese. Mange av de beste leseopplevelsene har jeg hatt ved å delta i lesesirkelen :)

En riktig GOD JUL til deg, og alle de andre bokelskerne her inne!

Når du først har lagret den boka du har registrert, kan du dessverre ikke gå inn å endre eller tilføye nye opplysninger. Kunne virkelig ønske at vi hadde denne muligheten, spesielt hvis vi er uheldige og skriver noe feil.

Jeg gleder meg til å begynne på C.J. Sansoms forfatterskap, har de fem første stående.

Godt å høre :) Jeg har de to første stående uleste. Fugletribunalet likte jeg også, selv om slutten var litt forvirrende.

En overvekt av sex og romantikk ligger jeg gjerne unna, men hva som tiltrekker er nesten alt annet. Leser og liker mye forskjellig både når det gjelder sjanger og temaer.

Takk, Jostein :)

Takk for lenken, Monica. Der får han sagt mye med svært få ord. Interessant.

Er enig med deg at forfatteren liker å bruke mange ord, håper ikke det ødelegger for mye i fortsettelsen. Jeg har bare lest den første delen.

Hudløst om å vokse opp med kunstnerforeldre

Linn Ullmann (f. 1966) er forfatter og journalist. Hun har utgitt seks romaner; bl.a. "Nåde" og "Det dyrebare" (linkene fører til mine omtaler av disse bøkene).

Romanen "De urolige" kom ut for knapt to uker siden, og ut fra det jeg har fått med meg er boka anmeldt i absolutt alle aviser av litt størrelse. Den har fått en strålende mottakelse. Boka har solide litterære kvaliteter, og det er dette som er fundamentet i boka, ikke at hun skriver om sin spesielle oppvekst med mesterregissøren og faren Ingmar Bergmann og skuespillermoren Liv Ullmann.

Ingmar Bergmann (f. 1918 d. 2007) var gift fem ganger. Han var aldri gift med Liv Ullmann, som han var sammen med mellom kone fire og fem - dvs. mens han fremdeles var gift med kone fire (fra 1965 - 1970). De to fikk datteren Karen Beate (som Linn egentlig heter) i 1966.

"Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står. Første gang jeg kom til Hammars, var jeg knapt ett år gammel, og visste ingenting om den store og omveltende kjærligheten som hadde brakt meg dit.
Egentlig var det tre kjærligheter.
....
Jeg vet ikke hvilken av de tre kjærlighetene som kom først. Men jeg begynner med den som oppsto mellom moren og faren min i 1965, og som tok slutt før jeg var gammel nok til å huske noe av den.

Jeg har sett bilder og lest brev og hørt dem fortelle om tiden de var sammen, og hørt andre fortelle, men sannheten er at man ikke kan vite så mye om andre menneskers liv, særlig ikke sine foreldres, og i hvert fall ikke hvis foreldrene har gjort et poeng av å forvandle livet sitt til historier som de siden forteller med en benådet evne til ikke å bry seg det minste om hva som er sant og hva som ikke er det." (side 9-10)

Ja, hva er det egentlig å huske? Vi lager vel alle våre egne historier, dem vi helst vil fortelle, dem vi helst vil definere oss selv gjennom. Noen ønsker å fremstå som ofre, som de som har det verst, og da er det disse historiene de husker. Andre ønsker å huske storheten i sitt eget liv, og da er det dette som blir trukket frem gang på gang. Hva er egentlig sant? Og hva er viktigst? Det som reelt sett er sant, eller det som faktisk har formet våre liv? For er det ikke narrativene våre som former oss aller mest og ikke først og fremst det som faktisk skjedde? Dette ble jeg sittende og tenke på mens jeg leste boka til Linn Ullmann. En formidabel roman i all sin stillferdighet. Ja, for den er stillferdig, denne romanen, som handler om et levd liv - på siden av livene til hennes berømte foreldre som gjorde så godt de kunne, men som kanskje egentlig hadde mer enn nok med seg selv?

Linn Ullmann beskriver det lille barnets sårhet og savn etter spesielt moren, som stadig var på reisefot. Barnet som vokste opp med barnepiker. Barnepiker som stadig ble byttet ut og som hun ikke knyttet noen bånd til. Hver sommer reiste hun til Hammars for å besøke faren sin, som ett av hans i alt ni barn med fem forskjellige kvinner.

"Han sa at ting ble borte. Han sa at ordene forsvant. Hvis han hadde vært yngre, ville han skrevet en bok om å bli gammel. Men nå som han var gammel, orket han ikke. Han manglet kraften han hadde hatt som yngre. Dette resonnementet førte til at en av oss, jeg husker ikke hvem, fikk idéen om at vi skulle skrive en bok sammen. Jeg skulle stille spørsmålene, og han skulle svare, jeg skulle transkribere samtalene, og så skulle vi redigere oss frem til en bok basert på materialet som da forelå. Når vi var ferdig og boka kom ut, kunne vi ta jeepen og dra på bokturné." (side 60)

Faren var 87 år da idéen om boka oppsto (2005), mao. et par år før han døde (2007). Når Linn Ullmann ankom Hammars for å besøke faren, hadde hun med seg båndopptaker, og så begynte samtalene dem i mellom. Det ble noen lydbånd etter hvert. Likevel skulle det ta mange år før hun orket å begynne å arbeide med materialet. Ikke var lydkvaliteten den beste heller ...

Så er hun tilbake i barneårene på Hammars, der hun og faren så film på kinoen hans hver dag presis kl. 15.00. Hvilke filmer så de sammen? Det forteller hun ikke om. Bare at de så film og at det var viktig å møte opp presis. Så gikk årene og farens fokus på å være presis begynte å slippe taket. Han begynte å bli gammel ...

Mens moren gjorde karriere i Amerika, var Linn redd for at moren skulle bli borte der borte i Amerika, at hun aldri skulle komme tilbake. Moren var borte i flere måneder av gangen, og de gangene hun ikke ringte som avtalt, raste verden fullstendig sammen for henne. Var moren død? Var det derfor hun ikke ringte? Og når moren var hjemme igjen, kunne det bli vel mye av mors-bekymringene.

"Det er ikke det at mamma uroer seg hele tiden, det kan gå dager og måneder mellom hver gang hun uroer seg for meg. Uro av typen hva om barnet mitt dør. Men nå som hun er hjemme, uroer hun seg hele tiden. Dag og natt og natt og dag og dag og natt. Jeg tror hun vil ta igjen all uroen hun ikke følte da hun var bortreist." (side 175)

Inni mellom alt savnet og lengselen, er det også plass til humor. Som da hun beskriver en rolle moren spilte i en musical på Broadway. Ikke kunne hun synge og ikke kunne hun danse, men det var på ingen måte til hinder for at hun tok rollen. "Hun har flere solonumre og treffer ikke en eneste tone i en eneste sang ... " (side 214)

"For å skrive om virkelige personer, som foreldre, barn, kjærester, venner, fiender, onkler, brødre eller tilfeldig forbipasserende, er det nødvendig å gjøre dem fiktive. Jeg tror det er den eneste måten å blåse liv i dem på. Å huske er å se seg rundt, igjen og igjen, like forbauset hver gang." (side 289)

Fremdeles mens faren levde, ble det opprettet en stiftelse som skulle ta hånd om dokumenter (som brev), fotografier o.l. etter ham. Moren Liv Ullmann donerte i den forbindelse hele samlingen av brev som hun og Ingmar Bergmann hadde skrevet til hverandre. Før hun ga dem fra seg, ble brevene kopiert opp, og disse har Linn Ullmann hatt tilgang til mens hun arbeidet med boka om faren (og moren). Selv beskriver hun seg som en kvinne med rykkete bevegelser, en som snakket høyt og gikk fort, som hadde skingrete stemme og som ingen ønsket å ha noe med å gjøre de første årene etter farens død. Det kom heller ikke noen bøker fra hennes hånd i disse årene. "Et velsignet barn" utkom i 2005, bokprosjektet startet omtrent på den tiden, faren døde i 2007 og den neste boka - "Det dyrebare" - kom ut i 2011.

"Ingen av dem kunne lage mat; kanskje en av grunnene til at de ikke greide å leve sammen lenger, var at ingen av dem kunne lage mat, det er å sette det på spissen, jeg vet det, men ingen av dem kunne stryke tøy eller vaske gulv, ingen av dem visste hvordan man tok hånd om et barn, jeg snakker ikke om kjærlighet, de hadde kjærlighet, jeg snakker om arbeidet, jeg snakker om det som følger av å stifte hjem og familie, de var barn av borgerskapet, likevel var de helt ute av stand til å leve dette moderne borgerlige skandinaviske middelklasselivet. Og det ville de jo heller ikke. De ville være frie. De ville være barn. De snakket om frihet og kunst, men kom løpende tilbake til tryggheten hver gang det ukjente ble for mye. De var barn av den lille verden. Moren og faren min ville være bortkomne sønner, begge to, og når festen var over, ville de hjem. Eller bort. Eller hjem. Eller bort. Den bortkomne sønnen er den mest elskede." (side 306-307)

Like fullt hadde faren noe - den evnen til å få andre til å føle seg som den eneste ene. Helt til man oppdaget at man ikke var den eneste ... Og selv om han ikke var praktisk anlagt, og elsket kvinner - mange kvinner! - hadde han et pragmatisk forhold til kjærligheten. Han mente at dersom man ikke legger et praktisk fundament når man bygger opp sine relasjoner, kan man bare glemme det. "Kjærlighet uten praktisk sans er dødsdømt. Du kan ikke ... hvordan skal jeg få sagt dette ... Du kan ikke bygge hus av en neve sand og en million vakre ord." (side 377)

"De urolige" er en hudløs roman, en roman som griper deg som leser og som gjør at du selv kjenner på hvor sårbart livet er. Samtidig viser den hvilken kraft kjærligheten tross alt har, når man vet at den er der, selv om man ikke kan nå den man er glad i fordi vedkommende befinner seg svært langt borte. Linn Ullmann opplevde aldri at de var tre. Alltid var det henne og moren, henne og faren eller moren og faren - men aldri de tre samtidig. Morens kjærester kom og gikk, og enkelte får vel - for å være helt ærlig - det glatte lag, slik hun beskriver dem i boka. Underveis veksler hun fra jeg-person-perspektivet til tredjeperson entall. Da er det som om vi kommer enda tettere på henne, fordi det da ikke lenger er noe filter mellom det som skjer og det som formidles. I alle fall hadde dette en slik effekt på meg.

Selv om navnene på hovedpersonene aldri nevnes, er vi aldri i tvil om hvem dette handler om. Kanskje er det enklere å dikte når navnene er utelatt? Slik er det med minner - man kan aldri være sikker på at de er reelle. Man sorterer ut, og litt avhengig av hvordan man er skrudd sammen, er man tilbøyelig til å huske det som passer med ens egen natur. Noen er optimistiske av natur, andre pessimistiske, sårbare eller hva det skulle være. Likevel tror jeg ikke vi lesere trenger å tvile på at det har hatt sin pris å vokse opp med så profilerte kunstnerforeldre som dem Linn Ullmann har hatt. Og det til tross for at dette ikke er en roman der forfatteren tar oppgjør med og deretter avstand fra valgene som foreldrene i sin tid gjorde. Tvert i mot går hun sterkt inn for å forstå dem, forstå hvorfor de var slik de var, og hun gir mye til oss lesere uten at hun på noen måte blamerer ut foreldrene sine. Det er godt gjort, synes jeg! Sitatet jeg har tatt med fra side 306-307 i boka ovenfor, sier i grunnen alt. Dette er riktignok sett fra en voksen datters ståsted, mens det barnlige blikket mer var preget av kaotiske følelser. Følelser som gjorde at moren tok henne med seg til Amerika, uten at hun fikk så mye større del i morens liv av den grunn ... Det var barnepiker der også ...

Det er så vidt vi får vite noe om Linn Ullmanns voksenliv, selv om mann, barn og hund er der i bakgrunnen. Jeg opplevde dette som en styrke ved romanen, fordi alt det andre dermed får fullt fokus. Det viktige og sentrale i romanen kunne fort ha forsvunnet eller mistet sin kraft dersom mengden av detaljer hadde økt. Det var i grunnen bare én ting som skuffet meg litt under lesingen, og det var at vi aldri fikk vite hvilke filmer hun og faren så sammen i barndommen ...

"De urolige" er den beste norske skjønnlitterære romanen jeg har lest hittil i år! Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen!

Novellemesteren er tilbake igjen!

Kjell Askildsen (f. 1929) er novellemesteren fremfor noen innenfor norsk litteratur! Personlig har jeg riktignok Frode Grytten som min store norske novelle-helt, men ikke veldig langt bak kommer Kjell Askildsen. Jeg har flere av bøkene hans i min boksamling.

Askildsen debuterte med novellesamlingen "Heretter følger jeg deg helt hjem" i 1953. Han var da 24 år. I løpet av sin over 60 år lange forfatterkarriere har han utgitt 16 bøker (i alle fall dersom Wikipedias bibliografi er oppdatert) - i det alt vesentlige novellesamlinger. Det er ikke veldig mye dersom man sammenligner ham med andre nålevende forfattere. Da han i år kom ut med novellesamlingen "Vennskapets pris", var det 19 år siden forrige utgivelse. I mellomtiden har det riktignok kommet flere utgivelser - blant annet "Samlede noveller" i 1999 og "Alt som før - Noveller i utvalg" i 2005 - men dette er nyutgivelser av gammelt stoff. Novellene i "Vennskapets pris" er skrevet i perioden mellom 1998 og 2004.

Det som kjennetegner Kjell Askildsens noveller er ordknapphet eller minimalisme. Jeg siterer fra Wikipedia:

"Askildsen har skapt en særegen stil innen den norske novelletradisjonen og har, etter utgivelsene på 1980-tallet, fått ry som en av de fremste norske forfatterne innen sjangeren gjennom tidene. I begynnelsen av forfatterskapet var det særlig Hemingway-skolen med sin karakteristiske, kjølige ordknapphet som inspirerte ham. Senere utviklet han seg gjennom den franske nyroman-tradisjonen. På 1980-tallet utviklet han sin helt særegne stil: ordknapp, nøktern og urovekkende med de store livsspørsmål som tema."

Novellesamlingen "Vennskapets pris" består av 12 noveller, og de fleste av disse har mannsnavn - som "Konrad T.", "Willy Hassel", "Georg", "Gerhard P." osv. Dersom det ikke hadde vært for Askildsens novellesamling "Thomas F´s siste nedtegnelser til almenheten", ville jeg ha fått assosiasjoner til Dag Solstad.

I den grad man kan si at novellene har et fellestrekk, så er det at de handler om møter mellom mennesker. Sånn sett er tittelnovellen "Vennskapets pris" nokså dekkende for tematikken i denne samlingen. Et annet trekk er at fortid møter nåtid. Det ligger noe der i fortiden som kommer frem i møtene med menneskene som befolker novellene. Hovedpersonene er jevnt over sære eller ensomme eller helst begge deler. Og de drikker. Og lyver. Uansett hva som skjer, er det ikke særlig plass til å dvele ved sympatiske følelser. Snarere fremkaller noen av scenene en trang til å le fordi flere av situasjonene har et komikkens skjær over seg. Mest av alt er det hovedpersonens klossethet i forhold til sosiale settinger som er årsaken til dette.

I et minimalistisk språk maner Askildsen frem nokså kalde møter, der det gjerne oppstår kjedelige situasjoner hvor det er naturlig å ønske seg langt bort, uten at det er mulig å slippe fra. Mens jeg leste enkelte av novellene kjente jeg på et ubehag. Ubehaget er en konsekvens av at mennene i novellene mangler evnen til å kommunisere med sine omgivelser. De kommer ikke på de "riktige" forløsende ordene, de ordene som kunne ha gjort møtene annerledes. Vi aner også at det bak tilsynelatende beherskede fasader, koker av følelser. Og da snakker vi ikke om glede, men først og fremst om gammelt nag og det som kort og godt er dekkende under begrepet "ugreie" følelser". Følelsene slippes sjelden ordentlig løs, ikke annet enn i små, små drypp.

Jeg opplevde at kvaliteten på novellene var noe sprikende. På sitt beste er Askildsen helt genial, og selv må jeg nok innrømme at det var de lengste novellene som falt mest i smak. Tittelnovellen "Vennskapets pris" og "Konrad T" var dem jeg likte best, mens 2-3 av de øvrige knapt gjorde inntrykk i det hele tatt.

Ubehaget berører noe eksistensielt i oss mennesker, og evnen til å fremkalle en slik sinnstilstand ved hjelp av få, presise ord, er nettopp det som gjør at disse novellene hever seg høyt over det meste som skrives av noveller i dag. Kjell Askildsen er en språkets mester!

Selv om novellene i "Vennskapets pris" holder en noe ujevn kvalitet denne gangen, gjør de beste novellene den vel verdt å få med seg! For en leser som ønsker å være oppdatert på noe av det viktigste som skjer innenfor norsk litteratur, er novellesamlingen et must! Terje Holtet Larsens oppleserstemme passet perfekt til novellene!

Det er absolutt et komplement, hvis alle unge i dag hadde ditt engasjement og din innsikt, så hadde jeg ikke vært bekymret for fremtiden.

Jeg beundrer deg for ærligheten og engasjementet ditt, det har jeg gjort helt siden jeg meldte meg inn og leste de første innleggene her inne for 5-6 år siden, og ja, du er god på å kverulere :)

Jeg ser på det som en hyggelig gest, verken mer eller mindre. Vi har alle behov for å bli "sett", og denne funksjonen muliggjør dette på en uhøytidelig måte, tenker jeg.