Bokelskere.no

Den første boka i trilogien om Jonas Wergeland. Apropos middelmådighet, middelmådighet er noe Jonas Wergeland hater. Han frykter tanken på å være en del av massen. Jeg prøver å akseptere min middelmådighet ved å forestille meg selv som en fisk i fiskestim. Det er skikkelig fascinerende med fiskestimer som beveger seg som om den var ett individ. Eller flokker av fugler som beveger seg som om de var ett individ.

Her er forresten et fint utdrag om frokosten og kjærligheten: Det er kveld, vår, snart mørkt ute. Kristin ligger inne på rommet sitt og sover. Jonas gleder seg allerede til frokosten, til Margretes brød. For Jonas er dette det gode ekteskap: å glede seg til frokosten. Jonas opplevde mye stort og spennende i sitt liv, og allikevel, om han kunne velge, var det ingenting som kunne måle seg med frokosten sammen med Margrete, hennes brød med villbringebærsyltetøy og et glass melk.

Elsker avsnittene som beskriver hvor opptatt Margrete er av brød. Elsker at kjæresten min ikke lenge etter at jeg hadde lest disse avsnittene, foreslo om vi ikke skulle begynne å bake brød. (Selv om jeg svarte noe sånt som: Hæ? Bake? Vi kan jo bare kjøpe brød på butikken?)

Dere kan jo bare le av at jeg leser dette, men jeg synes den var sjarmerende. Minst like sjarmerende som Carries dagbok, som den er en oppfølger til. DESSUTEN kan jeg være smart og si at Summer and the City har paralleller til Sylvia Plaths Glassklokken. F.eks. så handler jo begge to om to jenter fra distriktsamerika som drar til New York City for å være med på en skriveskole og slå seg opp. Begge to drikker en masse vodka. (Nå begynte jeg forresten å tenke på redaktøren til The Paris Review.) Begge to henger med mediamenn.

Ok. Jeg innser at det var en dårlig parallell, siden alle fortellinger som skjer i NYC jo handler om media- eller bokbransjen. Dessuten ender det langt i fra så galt med Carrie i Summer and the City som med Esther i Glassklokken. Selv om det ikke går helt smertefritt for Carrie heller. F.eks. mister hun manuskriptet sitt og den eneste andre versjonen av det befinner seg et sted langt utenfor NYC, hvilket betyr at hun må skrive et nytt et innen høytopplesningen hun skal ha om et par dager. Et manuskript som ikke er like bra som det forrige, og høytopplesningen blir ikke dårlig, bare middelmådig. Ting går ikke skeis i Summer and the City. Ting går så som så. Ting går middelmådig. Sånn som det går for de fleste av oss.

Misogynisten August Strindberg, som sa at kvinner klagde så mye, var det ikke bare å gå ut i verden og kreve det de ville, noe jeg også sier om kvinnene og spsielt til de som proklamerer vesntresidefeminsimen. Hvorfor all denne fokuseringen på kvinner som noe under menn? Jeg husker da jeg gikk på ungdomsskolen at noen engasjerte medungdommer delte ut løpesedler fra et et eller annet ungdomsparti som må ha vært enten SU eller RU, om at så og så mange prosent (en HØY prosent) jenter ble kløpet i rompa (eller andre kroppsdeler) eller fikk slengt etter seg sextrakasserende kommentarer av medelever i løpet av skoleddagen, hvor jeg så tenkte Ok? Og så? Trenger vi løpesedler for dét liksom, er det ikke bare å si kutt ut og gi gutten en på tryne? Rett og slett ikke finne seg i det der og da. Jeg tenkte at hvis gutter fortsetter å gjøre det, så må det jo være fordi jenta ikke har sagt i fra om at det ikke er ok. De bare hihihi fnis og så fortsetter gutta å slenge med kommentarene. Var det kanskje her min anti-feminisme begynte å spire og gro? Var det løpesedler fra SU eller RU som fikk meg til å ende opp med en nåværende misogynistholdning alá Strindberg og Hamsun?

UANSETT og JAOK og NOK-OM-DET. Dette skal handle om Strindbergs Eit draumspel. Pensumlitteratur på skolen i et forsøk på å få oss til å bli dannede litteraturvitere som kan se hvordan dramasjangeren endret seg. Dramastykket Eit draumspel var nemlig et forsøk på å skrive seg ut av det klassiske teaters formspråk. Og sånt. Stykket handler om guden Indras datter som reiser rundt i jorden for å se hvordan menneskene lever. Jeg likte stykket kjempegodt og akter å gå og se det neste gang en anledning byr seg, selv om jeg synes Unni Straumes filmatisering av stykket var dritboring og jeg er litt redd for at en oppføring av stykket vil gå like sakte som filmen gjorde. Ikke er jeg særlig glad i teater heller. Men det er sikkert fordi 90 % av alle teaterstykkene jeg har sett har vært Ibsen, og jeg hater Ibsen akkurat like mye som Hamsun.

Fattet interesse for Valerie Solanas etter å ha lest Sara Stridbergs Drömfakulteten, som jo nå begynner å bli en liten stund siden. Drömfakultetens hovedperson er basert på den virkelige personen Valerie Solanas, som i sin tid skjøt Andy Warhol. (Uten at han døde av det.)

Jeg leste Drömfakulteten den sommeren jeg tilbragte i København, og ikke lenge etter at jeg hadde lest boken, som jeg vil si er en av de beste bøkene jeg noensinne har lest, var jeg på en litteraturfestival på Louisiana Museum for moderne kunst utenfor København. Mellom en samtale med Knausgård og en samtale med med Günter Grass satt jeg ute i hagen og spiste matpakken min, men det var ikke nok, for det var en lang pause, så jeg bestemte meg for å kikke på utstillingen deres, som rett og slett var en Warhol- utstilling. I det pop arten med sine spreke farger slo i mot meg, kjente jeg den samme avskyen som jeg hadde følt tidligere da jeg leste i Drömfakulteten. Før Drömfakulteten tenkte jeg at Warhol var vel kul han, men etter Drömfakulteten tok det slutt. Det var som om Valerie Solanas hat mot Andy Warhol smittet over til meg der jeg stod og kikket på poppede versjoner av Munchs Skrik og Madonna, potretter av Marilyn osv. Akkurat hat var det ikke jeg følte, så ille var det ikke, men jeg var i hvertfall lite blidt stemt mot Warhol. Jeg tenkte ikke på hans fabrikk som en drømmefabrikk full av kreativitet, men som et sted hvor han forhelliget vakre-men-narkomane kvinner ved å feste dem på lerretet, som f.eks. Edie Sedwick med sine tjukke eyelinere, nylonstrømpebukser og stripete minikjoler, som plutselig bare døde i senga en natt, noe alá Amy Winehouses død.

Senere fant jeg ut at jeg hadde samme følelse hva angikk Morissey, som også fremstilles som en drittsekk i Drömfakulteten. Først skjønte jeg ikke hvorfor jeg plutselig mislikte Morissey sånn hver gang trynet hans dukket opp et eller annet sted, da jeg aldri hadde tenkt sånt før ved hans nærvær, før jeg forstod at også denne misbilligelsen skyldtes Drömfakulteten. For det gjør nemlig vondt å lese om Valerie Solanas i Drömfakultetet, det gjør vondt langt ned i sjela og jeg kjenner at jeg begynner å mislike de samme menneskene som hun gjør, de som er slemme mot henne, jeg lever meg rett og slett inn i sinnstilstanden hennes. Jeg liker heller ikke Warhol og Morissey nå. Er det rart jeg blir nysgjerrig på den ekte Valerie Solanas da, og manifestet hun skrev i 1967? Manifestet hun skrev midt i en amerikansk hete, hvor landet er mer opptatt av kampen for de svartes rettigheter, alle Kennedyene som blir skutt og Vietnam-krigen. Valerie Solanas feminisme glir bare forbi og hun dør alene på et motellrom i San Francisco i 1988.

Nåja, feminismen hennes er jo ganske ekstrem, jeg vet ikke om den kunne fått mange tilhengere om timingen var litt bedre. Det ville i så fall ikke vært mer ekstremt enn feministene i John Irvings Garps bok, hvor feministene klipper av seg tungen i solidaritet med den unge piken som fikk klippet av tungen etter en voldtekt sånn at hun ikke skulle kunne sladre om hvem som hadde forgrepet seg på henne (det de var dumme nok til ikke å huske på, var at den unge piken jo kunne skrive). Riktignok en fiksjonsfeminisme, men fiksjon/virkelig går jo litt over i hverandre i min verden. Dessuten synes jeg kapittelet i SCUM Manifesto som heter PHILOSOPHY, RELIGION, AND MORALITY BASED ON SEX minner meg litt om Camille Paglias kapittel Sex and Violence, or Nature and Art i boken Sexual Personae: Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson.

Valerie Solanas, den ekte Valerie Solanas, er i hvertfall sint. Hun er så SINT. Hun hater menn. (SCUM = S.C.U.M. = Society for Cutting Up Men) Hun er så sint på menn at hun helst ikke vil at de skal eksistere. Det skal i hvertfall ikke være noen kontakt mellom kvinner og menn. Formeringen i hennes utopi skjer gjennom kunstig befruktning på et laboratorium. Og det skal heller ikke lenger være penger. For penger er noe menn har funnet på og det er noe dritt. Hun er så sint. Jeg regnte lenge meg selv som et veldig sint menneske, sikker på at min bane kommer til å bli et hjerteattakk, men ikke etter å ha lest SCUM Manifesto. Og så utrolig deilig det er at folk er sinte. At de vil noe. Selv om Solanas endte med et drapsforsøk på Warhol, som jeg ikke er for i det hele tatt (man skal selvsagt ikke drepe), for liksom å gå i forkjøpet på de leserne som skulle ville sette fingeren på meg; likevel, Valerie Solanas er sint og vil noe.

Dette er andre gang jeg leser denne. Leste Forbrytelse og straff første gang da jeg var seksten etter å ha diskutert etikk og moral på myspace med ei jente fra en stat i USA som begynte på bokstaven c (Colorado, California, Connecticut, jeg husker ikke). Det begynte med at jeg slang ut av meg at hva som er god eller dårlig moral ikke følger et system av regler, men er noe man føler. Hvis jeg føler at det er helt greit å ikke være monogam selv om jeg har kjæreste, hvis jeg føler at det er greit, så er det jo greit. Likevel synes jo folk flest at det er galt. Men hvem har bestemt at det ikke er greit? Eldgamle konvensjoner fra en tid hvor kvinnen var en manns eiendom?

Nåja, dette spørsmålet er jeg opptatt av nå. Da jeg var seksten var jeg mer opptatt av moralen i forhold til religionen. Jeg hadde noe jeg skulle ha sagt om religiøse mennesker som mente at ateister ikke kunne ha noen moral. Enda jeg ikke er noen humanist en gang, mener jeg likevel at folk flest selv vet best hvordan de bør leve. Men hva hvis et menneske tenker at det er riktig å drepe? Slik som Raskolnikov i Forbrytelse og straff gjør. Han mener jo at han har gjort det riktige ved å drepe pantelånersken. I hvertfall av og til. Andre ganger lurer han jo på om han har gjort noe galt (og når han like etter mordet blir fysisk syk og borte i en febertåke). Men tenker han at han har gjort noe galt fordi han selv føler han har gjort noe galt, eller er han bare redd for å bli tatt, få straff og bli sendt til Sibir? Er det galt å drepe fordi det er det, eller er det galt fordi man står i fare for å få en straff? Hvis en gruppe mennesker hadde startet fra scratch, hva hadde blitt sett på som galt og rett da? Det er kanskje opplagt når det gjelder å drepe, for et samfunn kan jo ikke fungere hvis vi skal gå rundt og være redde for om vi kommer til å bli drept any moment nå, men jeg tenkte på andre normer. Som f.eks. tidligere nevnte monogami.

Anyways. Grunnen til at jeg har lest Forbrytelse og straff for andre gang, er at den står på pensum. Det er såpass lenge siden jeg leste den sist at jeg ble overrasket over slutten. Jeg kunne ikke huske at den var så happy. Det er jo rene Disney-filmen, jo! Først tenkte jeg at dette kan ikke være slutten, det må være et bind til, men neida. Det var slutten. Forresten håper jeg dette ikke regnes som spoiler, for alle vet jo alt om denne boken fra før, ikke sant?

The Frenzy er antagelig den først og siste varulv-boka jeg noensinne kommer til å lese (akkurat som at Pretty Dead av samme forfatter antagelig er den eneste vampyrboka jeg noensinne kommer til å lese). Den handler om Liv som er en varulv og blablabla. Vi har alle sett en flik Twilight. Jeg innrømmer nemlig at jeg har sett eneren. Der er det riktignok ingen varulver, men landskapet beskrevet i The Frenzy får meg til å tenke på landskapet i nevnte film. Faktisk er det helt likt. Et lite sted et eller annet sted i landsens Nord-Amerika, omringet av mørk skog, en high school, en sheriff, alle kjenner alle osv.

Jeg er ikke enig. Nynorsk er ikke like mye mitt skriftspråk som bokmål. Nynorsken baserer seg jo hovedsaklig på dialekter fra vest og nord, og jeg, som sørlending/østlending synes den er fremmed og langt fra dialekten min. Jeg husker en norsklærer som sa til en i klassen min at nynorsk, det var ikke vanskelig, det var bare å følge dialekten,det! For noe tøys. Det går ikke ann å si sånt. Sørlendinger snakker jo nesten dansk. Det sier seg jo selv at bokmål ligger nærmest, ikke nynorsk.

Vel, vi kunne f.eks. lest flere nynorske tekster helt fra begynnelsen av - i skolebøkene. Jeg lærte verken bokmål eller nynorsk av grammtikkundervisning på skolen, det kom av seg selv fordi jeg leste bøker. Det er litt som engelsk, sant, vi kan det så mye bedre enn fransk og tysk fordi vi begynte med det tidlig og blir pepret av språket overalt.

(Jeg må forresten legge til at jeg er i mot nynorsk selv om jeg ikke synes det er noe vanskelig å lese det, ei heller var det vanskelig å ha det på skolen.

Jeg ser nemlig at mange som liker nynorsk ikke skjønner at det kan være vanskelig, og motsatt, at det er de som sliter med nynorsken som heller ikke vil ha sidemål på skolen.

Jeg derimot, er av den sorten som synes nynorsk er easypeasy, men er likevel i mot å ha karakter i sidemål på skolen.)

Jeg vet ikke jeg. Forfattere er flinke med ord på papiret, ikke nødvendigvis lette å henge/snakke med. Så jeg har aldri ønsket at jeg kjente en viss forfatter. Også er det et ganske selvsentrert yrke i grunnen. Ugh, forfattere.

Men ok da, skulle ønske jeg kjente Elizabeth Wurtzel.

Nei, hadde ikke hørt om ham før han fikk Nobels litteraturpris i år, men jeg ble simpelthen henrykt over at en poet vant prisen. Så jeg skyndtet meg å lese ham. Først da jeg åpnet boka og så de svenske diktene ble jeg redd fordi jeg begynte å tenke på den siste svenske diktsamlinga jeg leste, Göran Sonnevis Oceanen, som var et helt hav av ord jeg ikke forstod, så jævla kjedelig og umulig for en uerfaren diktleser som jeg er, at jeg brukte tre måneder på den (hallo, vi snakker dikt) og tok meg selv i å høytopplese diktene på svensk bare for å i hvertfall underholde meg selv på en måte mens jeg leste den. Nå ja, Den stora gåtan var riktignok ikke slik, men likevel ikke noe for meg.