Bokelskere.no

Jeg må si, for å skape motvekt kanskje, at jeg finner dine innlegg i denne tråden om ikke alltid like lettfattelig så ihvertfall alltid givende. Jeg faller i tanker av å lese dem, og det kan bare være en god ting.

Det er vanskelig for meg å være enig i en zen-forståelse av verden, men perspektivet er likevel et veldig fengslende et. Og når man snakker litteratur er man nesten tvunget til å gå utenfor den i søken etter svar. Litteratur som terapi er uten tvil noe å diskutere, katharsis etc, ja, det er mye mer interessant enn hvorvidt "bøker speiler samfunnet" eller andre gjengse emner.

Snakker han om evig gjentakelse, om evig hvile (rekviem) eller om at vår forestilling av verden (som jo er verden) slutter med oss? Hvis livet er en drøm som ender med søvn og kanskje flyter over i en annen drøm... ah, det er virkelig en vakker tanke – døden er ikke et mareritt, men en drøm – man blir tilfreds, fornøyd, lener seg tilbake i stolen og tar seg en kaffe og konjakk. Hehe, eller jeg er vel kanskje for ung til det foreløpig. Men uansett, Shakespeare var virkelig en kramkar, synes jeg. som gir oss slikt å bryne oss på. ;-)

For dere der ute.. Siden den tid jeg først leste The Tempest har jeg oversatt i meg selv den berømte linjen "We are such stuff/ As dreams are made on, and our little life/ Is rounded with a sleep" som at 'rounded' betyr avrundet, endt eller myknet, men jeg gløttet i Andre Bjerkes gjendiktning her nå nettopp og han skriver "vårt lille liv er omringet av søvn". Hm, hva mener dere er det riktige valg av ord – hvis da ikke begge? Finnes det et ord i det norske ordforrådet som kan bety begge deler?

Skulle gjerne ha spandert en middag på Hamsun den gang han ennå var ung og sulten i Kristiania.

Jeg er en romantiker - ha meg unnskyldt! hehe - og har lest Longinos' "Om det sublime" mer enn kanskje er sunt for en moderne mann. Hos ham er det sublime synonymt med 'det opphøyde'. "Det finnes ikke noe som gjør stilen så opphøyet som den ekte følelse på det rette sted" som han skriver et sted. Jeg synes det smaker vidunderlig av diktverk som klarer å uttrykke noe som har vært grunnleggende menneskelig siden tidenes morgen. ;-)

Hehe, ja, selvsagt selvsagt, man kan ikke blidgjøre alle og det er heller ikke et mål jeg har, for på sett og vis er det jo å bedra seg selv – det må vel det? – hvis man føyer seg etter alle andres fordringer. Jeg bryr meg ikke noe videre om å miste stjerner, det som opptar meg er hvorfor noen plutselig skulle føle for å fjerne et så stort antall. Skuffet er jeg bare privat, nysgjerrig er jeg i offentligheten. ;-)

Jeg kan vel ikke gjøre annet enn å takke deg for slike oppløftende ord, ja, endog en takk fra en eller annen krok i mitt mulme hjerte. Det er hyggelig å høre. ;-)

Hehe, dette begynner snart å gå hinsides min fatteevne, men jøss, det er interessant likevel. Ja, hva er vel mer interessant enn det man ikke forstår? ;-) 'Realitet' som verb, hm... det må jeg tenke mer på. Men det du sier om en syklisk stil, kan ikke det sammenfattes (med visse kompromiss) i det sublime? For er ikke det å skrive sublimt å skrive så levende, så ektefølt og så tilstede at teksten – så godt slikt er mulig – rives ut av tidens bindinger, kanskje alle bindinger, og lever sitt eget liv, som du-et i Shakespeares 18. sonette eller urnen i Keats "Ode on a Grecian Urn"? Hvis en tekst kan oppleves med full kraft hundre, tohundre eller trehundre år senere, ja, da er den vel sublim. Og hva mer er det vel å trakte etter? Hva mer kan litteraturen utrette en å formidle de følelser som er felles for både fortidens og fremtidens generasjoner, og minne oss på at disse ennå eksisterer og bør bevares? ;-)

"People will accept your ideas much more readily if you tell them Benjamin Franklin said it first." ;-)

Kanskje ordet du leter etter er, hm, mytisk distanse? mystisk i en slags bibelsk forstand, tvetydig og fortettet, hvor teksten har en intensitet som ikke underbygger det sublime. Mitt problem med mesteparten av den samtidslitteraturen jeg kikker innom er at jeg finner den tam, uten energi (selv om det ofte er mye sinne eller taletrang), for fasadepreget og todimensjonal, den gir meg ikke et rom hvor jeg kan synke inn (noe kanskje en boks alder i seg selv kan fremby). Vel, kanskje foruten Ut å stjæle hester, den var riktig fin. ;-)

Jeg har nå smått og sen, noen hver dag, mistet til sammen 51 stjerner. Huff, jeg vet ikke hva det kommer av, forstår ikke hvorfor noen skulle bære meg slikt nag, hvis nå dét er tilfelle. Men en profil er blitt slettet, sier du? Vet du hvilken?

Hm, når det gjelder dekonstruksjon har vi jo Roland Barthes, Julia Kristeva og Harold Bloom, men har ikke lest noen hele verker av dem, bare spredte essays fra ulike samlinger. Vanskelige typer, de der, men også appetittvekkende. ;-)

Ja, kanskje det er på tide. Om det er såret forfengelighet eller bare nysgjerrighet som taler nå, det er jeg ikke helt sikker på, antakelig en klype av begge, men det synes som om mitt lille innlegg i denne tråden har gitt meg en 23 stjerners minus, eller 28 minus og 5 pluss. Grrr.

Dette er ikke et svar til deg, Ann Christin, men en kommentar til hele tråden fra en som har stått utenfor... Som en start, det jeg nå skriver ble utløst som følge av Rose-Maries hovering over at denne (hvem han nå var) Bogies profil ble fjernet. Hva skal det være godt for?

Jeg vet ikke hvordan det er kommet til dette. Stjernegivning uten mening, personangrep, og - ikke minst - stjernegivning til personangrep.... Ærlig talt, det er ikke annet enn motbydelig. En større fare for stjernesystemet enn det som tegnes i denne tråden, er det som utarter seg i denne tråden... sympatisirkler, eller hva for navn det fortjener.

Kapittel 132, "The Symphony", må være en av de mest skjønne og meningspakkede passasjene i verdenslitteraturen. Er det prosa, poesi eller drama? Jeg vet ikke. Prosaens flyt er der, men poesiens ynde og dramaets intensitet er heller ikke fraværende. Akk, skal jeg lese noe like vakkert på ny, etc etc, eller er min uskyld som leser revet bort? Av alle bøker, av all litteratur, er det få andre enn Moby Dick jeg med like stor oppriktighet kan si å elske. Hm ...