Akk, kunstens vei er lang,
og kort er livet vi skal leve!
Jag är skön, ty jag har vuxit i min älskades trädgård.
Jag stod i vårregn och fick dricka längtan,
jag stod i solen och fick dricka glöd –
nu står jag öppen och väntar.
So, we'll go no more a-roving
So late into the night,
Though the heart be still as loving,
And the moon be still as bright.
For the sword outwears its sheath,
And the soul wears out the breast,
And the heart must pause to breathe,
And love itself have a rest.
Omsider seiler vi inn i mer kjente litterære farvann, ja, endog til Skandinavia og Ibsen. Mange saftige godbiter i denne listen! Balzac, Flaubert, Hugo, Stendhal, Zola, Austen, Scott . . . og selvsagt flere.
Om "The Democratic Age" (år 1832-1900) skriver Bloom:
- - - I have located Vico's Democratic Age in the post-Goethean nineteenth century, when the literature of Italy and Spain ebbs, yielding eminence to England with its renaissance of the Renaissance in Romanticism, and to a lesser degree to France and Germany. This is also the era where the strength of both Russian and American literature begins.
Takk! Dette er tredje liste, men andre del ("the aristocratic age"). Ble litt rart slik når jeg måtte dele det opp.
Høi..! Jo, vi er sammensatte. Ikke ta fra oss en fullkommen unnskyldning til å kunne gjøre dumt, vi vil ha det vi også. ;p
First Murderer: We are men, my liege.
Macbeth: Ay, in the catalogue ye go for men.
Will all great Neptune's ocean wash this blood
Clean from my hand? No; this my hand will rather
The multitudinous seas incarnadine,
Making the green one red.
Bloom skriver om "The Aristocratic Age" (år 1321-1832):
- - - It is a span of five hundred years from Dante's Divine Comedy through Goethe's Faust, Part Two [1321-1832], an era that gives us a huge body of reading in five major literatures: Italian, Spanish, English, French, and German. In this and in the remaining lists, I sometimes do not mention individual works by a canonical master, and in other instances I attempt to call attention to authors and books that I consider canonical but rather neglected. From this list onward, many good writers who are not quite central are omitted.
Walter Scott kan være verdt å legge seg på minnet, han er vel blant de største (om ikke den største) fra Skottland. Ivanhoe, Waverley og Rob Roy for å nevne noen av hans mer kjente verker.
Som følge av at antall bøker for slike lister er begrenset til hundre, har jeg delt opp "The Aristocratic Age" i to bolker. I denne beveger vi oss fra tidlig Italiensk renessanse til den engelske barokken. God fornøyelse!
Bloom skriver om "The Aristocratic Age" (år 1321-1832):
- - - It is a span of five hundred years from Dante's Divine Comedy through Goethe's Faust, Part Two [1321-1832], an era that gives us a huge body of reading in five major literatures: Italian, Spanish, English, French, and German. In this and in the remaining lists, I sometimes do not mention individual works by a canonical master, and in other instances I attempt to call attention to authors and books that I consider canonical but rather neglected. From this list onward, many good writers who are not quite central are omitted.
Det vekker ærefrykt hos meg, mester! ;-)
Ambition should be made of sterner stuff.
Får kaste meg på og kunngjøre hva jeg har lest, jeg også! man skal ikke anklage meg for ikke å gjøre det jeg selv forkynner.
Gilgamesj
Bibelen (utdrag)
Odysseen
Sapfo, Arkhilokos og Pindar (bare det som har vært på pensum)
Sofokles: Kong Oidipus, Oedipus at Colonos, Antigone.
Evripides: Medeia.
Aristofanes: Froskene.
Platon: Drikkegildet, Ion, utdrag fra Staten og Faidros.
Aristoteles: Om diktekunsten.
Longinus: Om det opphøyde i litteraturen.
Plautus: Pseudolus.
Horats og Catull (noen få), + Horats: Ars poetica.
Vergil: Aeneiden.
Ovid (utdrag fra Metamorfosene)
Koranen (halvparten).
Tusen og en natt (igjen halvparten).
Den eldre Edda.
Beowulf.
Hehehehehe, vit da at du ikke er alene-! finn trøst i vårt samvelde! Vissheten om tidens begrensning er noe enhver dedikert bokelsker burde ha erkjent for å gjøre seg den tittelen verdig. Det er alt for mye å lese, selv av det gode. Og akk, hvor bittersøt den tanken er: man har både mye å se frem til og mye man kommer til å gå glipp av. Hva skal man velge? hvor skal man angripe først?
Dette er første del av Harold Blooms mye omdiskuterte utvalg av vår litterære arv. Til inspirasjon eller frustrasjon? Den rommer i det minste mange gode og matnyttige titler-! Hvor mange har du lest?
Om "The Theocratic Age" (2000 f.kr. -1321 e.kr.) skriver Bloom:
- - - Since the literary canon is at issue here, I include only those religious, philosophical, historical, and scientific writings that are themselves of great aesthetic interest. I would think that, of all the books that are in this first list, once the reader is conversant with the Bible, Homer, Plato, the Athenian dramatists, and Virgil, the crucial work is the Koran.
Link til boken her på Bokelskere.no.
Jeg kommer til å legge ut de gjenværende delene av kanonen i løpet av julen.
Landstrykere mangler den retoriske gnisten som kjennetegner Hamsuns tidlige utgivelser. Men den er likevel Hamsun. Tror det er få romaner man med like stor ærlighet kan betegne som 'festlig'. Pekefingeren er på sin plass når man skal male bygda, den er et fargerikt og levende sted, og vår dikterhøvding får dette frem. Et fengslende verk jeg koste meg rikelig med ved peisen, og med en kopp te innen rekkevidde til enhver tid.
When we two parted
In silence and tears,
Half broken-hearted
To sever for years,
Pale grew thy cheek and cold,
Colder thy kiss;
Truly that hour foretold
Sorrow to this.
She walks in beauty, like the night
Of cloudless climes and starry skies;
And all that's best of dark and bright
Meet in her aspect and her eyes:
Thus mellow'd to that tender light
Which heaven to gaudy day denies.
Hadde jeg hatt den nødvendige kompetansen ville jeg nødig utlyst et så ærefullt kall men istedet utført det selv. ;-)