Bokelskere.no

Her kommer jeg valsende med et langt svar, godeste Sisyfos, men du og de andre her får unnskylde meg med at det er helg og man da har lett for å bli revet med under lediggangens åk. Nåvel!

Jeg tenker på denne problemstillingen mer enn jeg har godt av. Hva jeg har kommet fram til i tunge nattetimer, nei . . . det er jeg ikke helt sikker på.

For å arbeide meg ut ifra et sted, la meg begynne med det du sier om individualitet. Jeg kan ikke si meg enig i at konfliktskyhet er en forlengelse av individualisme, eller kanskje (?), men det kommer an på hva du legger i ordet "forlengelse". Handler ikke individualisme nettopp om å stå for sitt og tro på sin egen sannhet, etc, noe som også må kreve at man kjemper for denne? Hvis forlengelsen du nevner er blind toleranse kan jeg imidlertid se hva du mener. Men individualisme i seg selv (uten noen forlengelse) kan ikke likestilles med ansvarsfraskrivelse. Disse ordene, "individ", "ansvar", "toleranse" og "objektiv", de er jo blitt popularisert og misbrukt i retorikk så voldsomt at de har mistet sin mening, sin egentlige mening iallefall. Idealet tror jeg er en organisk subjektivitet, dvs. at man står for sitt, utvikler seg selv, og samtidig er åpen for endring, men ikke åpen som et eller annet suppehode som er åpent for alt. Og som et ideal for kunsten kan den være i slik grad subjektiv at den transcenderer inn i det objektive (jeg tror Adorno sier dette eller noe lignende i et essay). Akk, unnskyld språkbruken! men det er ingen annen måte å si det på, mine damer og herrer.

Idéen om Guds død handler, slik jeg ser det, ikke om at Gud nødvendigvis er død, men at vi, vi menneskene, har vendt oss bort fra ham, at vi har drept ham. Det handler altså om at det nå er vi som må skape mening med vår eksistens. Nietzsche tror jeg foreslår at vi vender snuten mot oss selv, mot mennesket, og det er jo et fint sted å starte: kunst som gavner mennesket og det menneskelige. Ikke kommunisme, ikke kapitalisme, ikke noen sak eller idé annet enn vår idé om mennesket. En slags humanisme altså, men merk: en slags. Og jeg sier ikke med dette at kunsten skal være samfunn-samfunn-samfunn, men at den gjør oss bedre, hva nå det vil bety, eventuelt (indirekte!) til bedre samfunnsborgere. Jeg henviser til Schillers Om menneskets estetiske oppdragelse.

Om det du skriver i ditt svar til Bjørg: jeg er av den oppfatning at det er formen som skaper innholdet. Det banale kan bli mesterlig i en stor penn, og det episke kan bli smålig, ja svulstig hvis forfatteren ikke kan yte dette episke den storhet det krever. For et eksempel på det første kan vi gå til Hitchcock (skjønt det er film, jada jada), og for eksempler på det siste: Jerry Bruckheimer-filmer, Pearl Harbor, og adapsjonene av Krig og Fred og The Great Gatsby. Huff. Vi ser jo også hvor stor rolle form spiller f.eks. i filmer av Godard, hvor innholder nesten forsvinner bak formen (vel, hvis vi ser bort ifra de alt for politiske filmene hans ihvertfall).

Vi kan leve og gjøre fremskritt selv med denne relativismen, tror jeg, men ikke hvis denne brukes som unnskyldning (eller en rettferdiggjøring, om man vil) av dårlig argumentasjon. Det må kunne gå an å innrømme at man er på avveier.

Forøvrig takk for et flott og omstendelig innlegg, Sisyfos! Kan vi finne noen objektiv mening med det hele? Nei, trolig ikke, men (for å spille på navnet ditt) det er en egen glede med å rulle kampesteinen opp fjellet allikevel; om enn det er et evig og fånyttig slit, så gjelder det å bite tennene sammen. La slitet være sin egen mening. Målet er, O du felles streber, å finne frem til den subjektiviteten som . . . som . . . ja, her er det virkelige spørsmålet!

Jeg stoler på dine nominasjoner, men likevel, problemet med en liste som denne er at det knapt finnes en romankarakter som ikke er outsider på et eller annet vis, som ikke føler ensomhet, for hvorfor ellers skal denne personens liv være verdt å fortelle, av noen videre interesse, og er ikke leseren selv et ensomt individ, eller vi kan i det minste si, uten å risikere å fare med usannhet, at det å lese er en ensom handling? Og hva mer, en romankarakter som ikke sier noe om sine omgivelser, direkte eller indirekte, hva er en slik verdt? Såvidt jeg forstår er alle protagonistene hos Solstad outsidere, men er Bjørn Hansen og Professor Andersen blant den "riktige" sorten?

Outsiderskikkelsen jeg her søker er den som tæres opp både utvending og innvending, og som tæres opp i overmål, som i Sult og Opptegnelser fra et kjellerdyp. Jeg vet ikke om alle som er representert her havner i denne kategorien (da jeg ikke har lest alle), men det er ihvertfall dét jeg sikter etter, for ikke å gjøre listen alt for vidtspennende.

Jeg tror forøvrig jeg leste et eller annet sted at Hitler var en dreven leser, eller, at han i det minste leste mye, og at hans to favorittverker var Peer Gynt og Uncle Tom's Cabin.

Jeg tror ingen har gjort dette like gjennomført som Balzac, det er noe av det han er kjent for. Så langt har jeg kun lest ferdig fem romaner av ham, men allerede har flere av karakterene (eller menneskene, da de synes å leve autentiske liv) dukket opp i ulike roller og på ulike stadier av sine liv. Det er riktig hyggelig å høre en av de mest sentrale karakterene i en bok nevnes i en annen bare gjennom sladder, liksom i forbifarten. For å ta et eksempel, skikkelsen Derville er i kortromanen Gobseck bare en ung mann i lære, mens han i Le Colonel Chabert er en av de mektigste advokatene i Paris. Ågerkarlen Gobseck (hovedpersonen i Gobseck naturligvis...) blir baktalt og snakket skit om i Pere Goriot av noen pene damer. Nok eksempler fra min foreløpig begrensede erfaring. Jeg gleder meg til å utforske mer av hans univers, da det er nettopp det dét er - en egen verden.

Etter en liten stunds kjedsomhet gransket jeg gamle innlegg her på forumet og snublet over denne, og jeg humret såpass godt av den uhøytidelige stilen at jeg nå har valgt å gi den et lite byks tilbake ut av arkivenes mudder. Kanskje vil tråden utarte seg til å bli en ny debatt? Kanskje vil den sette hele landet i brann? Hm, nei kanskje ikke dét - men hvis ikke raseriet lever, la latteren gjøre det.

Informasjon om listen:
http://www.modernlibrary.com/top-100/100-best-novels/
http://en.wikipedia.org/wiki/Modern_Library_100_Best_Novels

Er utvalget upåklagelig, og er rekkefølgen det?

Ja, man var nok mer sikker på kvaliteten i den lykkelige tid (nei kanskje ikke så lykkelig) da munker satt og skrev bøker for hånd på kalveskinn. En annen side ved dette er at disse munkene ikke gjorde det for å selge (for hvordan kunne de tjene på det?), men for å bevare. Idag kan derimot alt publiseres, i det minste digitalt. Det fører til at folk og flere folk leser mer, altså det har en demokratisk side ved seg. Men det er selvsagt en dobbelthet her, da man ikke nødvendigvis leser det man . . . kan jeg si bør?

Som du er jeg av den oppfatning at det kunne være godt hvis alle prøver seg på å skrive en bok. Jeg blir dog ofte trist når jeg ser hvor løst tittelen forfatter er blitt. Enhver som har gitt ut en bok, om så bare én, kan omtale seg selv som forfatter.

Jeg liker det du sier! vi trenger flere som er litt nagelsk anlagt (av flere grunner enn at de kan skrives god litteratur om). Men jeg tror ikke poenget med Mysterier på noe vis er å vise at menn 'før i tiden' rant over av skjønne ord når de nærmet seg kvinner, (nei, kjærlighet som jordsmonn for forhold er vel mer utbredt nå enn det var i tidligere tider?) men viktigere, romanen sett isolert: Nagel er alene om å være slik. Han er en raring . . . men en fin raring. Og kanskje Nagel er nøkkelen til Mysterier, det vil si, kanskje får man mest ut av romanen hvis man ikke leser den som 'historien om noe' men som 'historien om Nagel', mannen med de gule knebuksene (eller var det Werther?). Hm . . .

Hamsun er vel snarere en viderefører enn en 'wannabe'? Og han gjør det med stor stil. På bakgrunn av det lille jeg har lest av Dostojevskij (ja jeg innrømmer allerede det er lite) er jeg av den oppfatning at Hamsun er mer vellykket i å realisere det som folk peker på er Dostojevskij sitt prosjekt. Heh, en av mine synder mot litteraturen må være at jeg ifjor avbrøt lesningen av Forbrytelse og Straff halvveis inne i romanen. Jeg fikk inntrykk av den som en pratsom og smått melodramatisk utgave av Sult, altså som mindre moden, dårligere skrevet, om enn med et interessant etisk innslag. Jeg må selvsagt gi den en ny sjanse og bedømme den ut ifra dens helhet, og hva mer, lese den utenfor eksamenstiden(!). Men du bør nok gi den unge Hamsun mer velvilje også. Umoden er han ikke, vil jeg si, men deilig frisk.