Bokelskere.no

Although Lord Byron's talent is wild and uncomfortable in its structure, hardly anyone can compare with him in natural truth and grandeur.

Now if he is not inclined to learn from more highly skilled contemporary or earlier artists what he himself lacks in order to be a true artist, he will lag behind his own potential because of a wrong-headed idea that he is safeguarding his own originality; for we own not just what we are born with, but also what we can acquire, and this is what we are.

I strid med den tradisjonelle filosofien utviklet Nietzsche den erkjennelsen, at også det som er blitt til, kan være sant, og dette er aksiomatisk for en ny orientering av estetikken.

Djerve, overhengende, nærmest truende klipper, tordenskyer som tårner seg opp på himmelen og trekker med seg lyn og brak, vulkaner i hele sin destruktive voldsomhet, orkaner som etterlater seg ødeleggelse, det grenseløse oseanet hensatt i opprør, et høyt vannfall fra en mektig elv og lignende ting gjør vår motstand til ubetydelig småtteri sammenlignet med deres makt. Men synet av disse tingene blir desto mer tiltrekkende jo frykteligere det er – forutsatt at vi befinner oss i sikkerhet. Og fordi de forøker den sjelelige styrken utover dens dagligdagse gjennomsnittsnivå og lar oss oppdage en evne til å stå imot av et helt annet slag, en evne som gir oss mot til å måle oss med naturens tilsynelatende allmakt, kaller vi gjerne disse gjenstandene opphøyde.

Dikteren er overalt, alt etter sitt begrep, naturens bevarere. Når de ikke lenger helt ut kan være dette, og allerede i sitt eget indre har erfart den ødeleggende innflytelse av vilkårlige og kunstige former eller i det minste har måttet kjempe mot den, da vil de tre fram som naturens vitner eller hevnere. De vil altså enten være natur, eller søke etter den tapte.

Schiller

Det å lage kunst etter Duchamp ville da få den konsekvens at absolutt alt er tillatt, og kunstnerisk praksis ville ikke være annet enn et sosialt spill der koder og passord symptomatisk ville indikere at visse regler burde erstatte métier for at det profesjonelle kunstnerspillet overhodet skulle kunne bli spilt. I dette forringede simulakret av aristokratisk etikette ville den moderne utopien «Alle mennesker er kunstnere» ikke bety annet enn «Alle mennesker er dandyer».

But man, proud man,
Drest in a little brief authority,
Most ignorant of what he’s most assur'd;
His glassy essence, like an angry ape,
Plays such fantastic tricks before high heaven,
As make the angels weep.

Some rise by sin, and some by virtue fall.

ISABELLA
Yet show some pity.

ANGELO
I show it most of all when I show justice;
For then I pity those I do not know,
Which a dismiss'd offence would after gall;
And do him right that, answering one foul wrong,
Lives not to act another. Be satisfied;
Your brother dies to-morrow; be content.

ISABELLA
So you must be the first that gives this sentence,
And he, that suffer's. O, it is excellent
To have a giant's strength; but it is tyrannous
To use it like a giant.

Vil man tænke hendes Idee, da gaaer det En som Den, der stirrer ind i et Hav af Taagebilleder, der bestandigt danne sig, eller som Den, der forvildes ved at skue i Bølgerne, hvis Skumpiger bestandigt gjække, thi hendes Idee er kun et Mulighedens Værksted

Hvad skal der komme? Hvad skal Fremtiden bringe? Jeg veed det ikke, jeg ahner Intet. Naar en Edderkop fra et fast Punkt styrter sig ned i sine Conseqventser, da seer den bestandig et tomt Rum foran seg, hvori den ikke kan finde Fodfæste, hvormeget den end sprætter.

I have heard the pigeons of the Seven Woods

Make their faint thunder, and the garden bees
Hum in the lime-tree flowers; and put away
The unavailing outcries and the old bitterness

That empty the heart. I have forgot awhile

Tara uprooted, and new commonness
Upon the throne and crying about the streets
And hanging its paper flowers from post to post,
Because it is alone of all things happy.
I am contented, for I know that Quiet

Wanders laughing and eating her wild heart
Among pigeons and bees, while that Great Archer,

Who but awaits His hour to shoot, still hangs
A cloudy quiver over Pairc-na-lee.

For that pale breast and lingering hand
Come from a more dream-heavy land,

A more dream-heavy hour than this;
And when you sigh from kiss to kiss

I hear white Beauty sighing, too,
For hours when all must fade like dew.
But flame on flame, and deep on deep,
Throne over throne where in half sleep,

Their swords upon their iron knees,

Brood her high lonely mysteries.

Og måtte rosensykens ild
I tunger små som kingelspinn
Og kvikksølvgift og råtten krill
I deres rumper trenge inn;

Andre este ut i størrelsen på det lemmet som kalles naturens plogmann, slik at den ble helt utrolig lang, stor, svær, kraftig, sterk og staut i antikk stil, så til de grader at de kunne bruke den som belte idet de surret den fem-seks ganger rundt kroppen. Og hvis man så dem når de var på sitt beste og hadde vinden i ryggen, så skulle man ha trodd at de hadde sin lanse i angrepsposisjon for å stikke ned turnerningsdukken. Men denne slekten er utdødd etter hva kvinnene sier, for de klager hele tiden over at: De finnes ikke lenger disse svære, osv.

Da sa en av kvinnene med profetisk patos, «Han er født med full hårvekst. Han kommer til å utrette store ting, og hvis han lever lenge, kommer han til å bli gammel.»

Men hva skal jeg si om de stakkars syfilitikere og giktbrudne? Hvor ofte har vi ikke sett dem når de har vært godt innsmurt med salve og olje, med ansiktet fettglinsende som dørhåndtaket til et spiskammer, med tennene klaprende som tangentene i klaviaturet på et orgel eller et spinett når man spiller på det, og med svelget skummende over som på en villsvinråne som hundene har drevet inn i garnene! Og hva gjorde de så? Deres eneste trøst var å lytte til høytlesning av noen sider fra nevne bok.

Fasten your hair with a golden pin,
And bind up every wandering tress;
I bade my heart build these poor rhymes:
It worked at them, day out, day in,
Building a sorrowful loveliness
Out of the battles of old times.
You need but lift a pearl-pale hand,
And bind up your long hair and sigh;
And all men's hearts must burn and beat;
And candle-like foam on the dim sand,
And stars climbing the dew-dropping sky,
Live but to light your passing feet.

Det som bestemmer kunsten, er dens forhold til det den ikke er.