Bokelskere.no

Og lettlest. jeg slukte de første 100 sidene i et jafs. Nå har jeg roet tempoet litt. Lurer på hvor de forskjellige stemmene bor. Japan og USA er greit, men den tredje; på en halvøy med lavendel, fisk som fanges med hendene, der hat er tabu og personene har (ti)tall til navn. Er det hos grekerne? Eller i Arabia?

Jeg har lånt den nå i bookbites. Så ikke ut til å være en tjukk bok.

Jeg har av ulike grunner ikke fått lest ferdig boka før i dag. Jeg har lest den som e-bok på engelsk i Storytel. Jeg kan si med en gang at jeg likte boka godt! Det første som slo meg var hvor poetisk Bradbury skriver. Det hadde jeg ikke forventa! Språket er mykt og beskrivende, lettlest, ja rett og slett poetisk!
Ellers synes jeg også at historien var bra. Kan godt skjønne at den er blitt filmatisert. Tenker jeg skal se filmen også.
Jeg håper inderlig at vi aldri får et samfunn som dette, hvor ingen skal ha egne tanker eller lære av historien. Alle skal bare gjøre og tenke det som er bestemt av myndighetene.

Flott at man kan lese bøker på nytt igjen når man får lyst til det! Ikke bare for å teste ut nye aspekter av forståelse avledet fra livserfaringer fra første til nåværende lesning, men også for å derav innhente en annen personlig leseverdi fra verket. Noen bøker er jo simple nok til å bare race gjennom (Fear and Loathing in Las Vegas kommer til tankene) uten særlig "fler-aspektet utviklingsgevinst". Denne boken har alltid vært et forfriskende vindpust å lese gjennom i gråtonede stunder. Det går vel an å lese bøker på samme vis som andre som lytter til musikkalbum, om att og om att?

Lykke til. Fin og original bok. Leste den i fjor, så jeg står for så vidt over denne gang, selv om jeg skal følge diskusjonene. Tar Middaqq-smuget i stedet.

I dag har jeg kjøpt vin på polet og hentet "Så den store fuglen ikke tar deg" på biblioteket. Prioriteringer :)

Man kan nok bli litt skuffa hvis man ser frem til en bok fra LSC som ligner det andre han har skrevet. Fortellingen/historien i seg selv er ikke hans beste, synes jeg. Men jeg har humra for meg sjøl mange ganger gjennom denne boka av hans finurlige setninger. Språket er hans, og måten han skriver på er topp! Så om du klarer å lese denne uten å sammenligne for mye med det andre han har skrevet, så mener jeg du kan få en bra leseopplevelse likevel.

Angående kvinnesynet i en 70 år gammel bok: En bok som blir fremhevet som en 'klassiker' bør kunne leses med dagens briller på, synes jeg, ellers er det ingen klassiker. I min bok. Jeg skrev forøvrig 'Som barn av sin tid levnet ikke Bradbury store tiltro til kvinne...'for å vise en smule formildende omstendighet for stakkars Bradbury i sin tid. Men egentlig synes jeg han kunne gjort dette så meget bedre, selv på 50-tallet. Det skorter ikke på ekte klassikere med viktige kvinner i hovedrollene og kvinner som har noe vettugt å si. Mange mannlige forfattere opp gjennom tidene har fikset dette. Det kunne Bradbury og.

Sensurdebatten er et sidespor. Bradbury hevder boka aldri handlet om sensur av bøker, han ble rett og slett sur av at folk leste boka slik. Boka handler om hvordan mennesker av egen vilje slutter å interessere seg for bøker. Det var ikke ytrepåført. Myndighetene bare utnytter dette for å hindre at folk tilegner seg kunnskap om noe som helst og tenker sjæl, så myndighetene kan styre slik de vil. Det var en slik utvikling Bradbury ville advare mot.

Ikke slutt å lese. Les gjerne en klassiker. Vær kritisk.

Gode poeng! Jeg sier meg helt enig.
Angående politikken; hvem andre enn meg tenker at presidentvalget i Fahrenheit 451 er rigga? Folket kan velge mellom 'Winston Noble' og 'Hubert Hoag', liksom og Hubert er ugly og står og peller seg i nesa i debattene. hmmmm..spill for galleriet av et totalitært styresett.

For det første var det jo Bradburys forutseende forfatterskap. Og hovedpersonens oppvåkning og tro på enkeltmenneskets påvirkningskraft. Men frem for alt kjærligheten til og magien i bøker.

Det var bra bok. Takk til lesesirkelen for at den ble plukket ut. Forundret over at den er skrevet allerede på femtitallet. Så mange elementer som preger vår hverdag idag, men glad enkelte av oppfinnelsene FORELØPIG ikke er blitt realitet, som f.eks hunden.

Så - er biblioteket åpent igjen og jeg har lånt Fahrenheit 451. Venter litt med å lese innlegg her.

Jeg mener Gud ikke finnes, så om hen er fullkommen eller ikke blir i så fall en ganske irrelevant diskusjon. Men om man tar utgangspunkt at Gud faktisk finnes (noe jeg er overbevist om at hen ikke gjør), så er ingenting fullkomment.

Takk! Jeg må kanskje prøve meg på Koontz. Man har jo lest sin Stephen King, men ikke lest noe av Koontz hittil.

På mindre enn 200 sider, skjer det utrolig mye! Sex, vold og noe man kan ane som bittelitt medmenneskelighet. RÅ bok! Rett inn som en favoritt hos meg. Ser frem til å lese de to neste i trilogien.

Jeg vil foreslå John Steinbecks Til en ukjent gud. Grunnen er ganske enkel den at jeg har den på leselisten nå. Leste den for ca. 50 år siden og husker den gjorde dypt inntrykk. Synes Steinbeck er en fantastisk forfatter. Den utkom i 1933 og ser den selges i pocket nå til en grei pris.

For en flaks at jeg bommet på årstallet, da kan jeg foreslå Livet bruksanvisning i neste runde, og Trolldomsfjellet nå. Så får jeg i pose og sekk, hehe.

Takk for at du passer på at alt går riktig for seg. :)

Jeg er fascinert av romanformen til Nedreaas, særlig Trylleglasset – er det en novellesamling eller er det en roman? Så jeg har lyst til å foreslå Georges Perec og Livet bruksanvisning som jeg har blitt tipset om at skal være skrevet i samme stil.

Men jeg har jo også fått mange anbefalinger fra dere om tysk litteratur, og så arvet jeg nylig Thomas Manns Trolldomsfjellet. Men jeg våger ikke å begi meg opp på det fjellet på egenhånd, tror en sånn koloss (over 700 sider!) krever gode turkamerater som kan bidra til å holde humøret oppe, så da foreslår jeg (noe fryktsomt) den som felleslesning.

Da har jeg lest hele "Fahrenheit 451" (utgitt 1953) og her kan det komme noen spoilere, så den som ikke har lest hele ennå kan stoppe her.

Jeg synes bokens premiss er fascinerende; at folk har mistet interessen for bøker og er mer opptatt av underholdning (vold/sex), TV, reality - i en slik grad at de ikke lenger er i stand til å holde en samtale. Samt at myndighetene har støttet opp under dette for å få en lydig befolkning. Det heter seg at hvor smart det er for en politiker å være smart kommer an på hvor smart folket er. Men når folket har mord og råskap på åpen gate som tidsfordriv og moro, så kan vel ikke dette samfunnet henge sammen så veldig lenge, skulle jeg tro. Et minimum av orden og lovlydighet skulle være påkrevd. På den andre siden blir den mannlige befolkningen lydige soldater i de krigene som den amerikanske regjeringen fører. Mot en motpart vi aldri får kjennskap til. Det er for så vidt greit; jeg kan like at enkelte ting blir hengende litt i luften. Jeg synes dessuten Bradbury var ganske framsynt i sitt samfunnsskildring her når det gjelder bruk av sosiale medier og "skjermavhengighet".

Det jeg ikke er så begeistret for er at språket er så lite elegant, og plottet litt...enkelt. Jeg leste Harper Collins paperback fra 2008, på originalspråket. Samtalene i boken har veldig "muntlig" karakter; springende på en måte som antagelig passer bedre i et filmmanus enn i en roman. Bradbury selv skriver i forordet at boka ble skrevet i underetasjen til biblioteket på UCLA, der man kunne leie en skrivemaskin for 20 cents i timen. Et greit utgangspunkt for å skrive en bok raskt, men kanskje ikke det beste for språket. Jeg begynte å tenke på en annen apokalyptisk bok; Down to a Sunless Sea (1979), av David Graham. Graham har samme korthugde skrivestil, men dessuten irriterende mannsjåvinistisk (så ikke en bok jeg kan anbefale). Det kom ikke ut til Bradburys fordel at jeg assosierte Fahrenheit 451 med Grahams bok..

Men det bringer oss over på neste uunngåelige tema: kvinnene i Fahrenheit 451. Som barn av sin tid levner ikke Bradbury stor tiltro til kvinnene i boka si - med et hederlig unntak i den unge og fagre Clarisse McClellan. Som riktignok forsvinner fort ut av historien. Heller ikke "leseringen" av bokkyndige menn som vår mann snubler over ved elvebredden har noen kvinnelige deltagere. De sitter nok hjemme foran sin vegg-til-vegg TV, forstås. Ironisk nok forutså ikke Bradbury at nettopp kvinnene ville utgjøre det store flertall av engasjerte boklesere 70 år inn i fremtiden. En andel av dem får i riktig Fahrenheitsisk ånd tvilsomme økenavn som Kulturkjerringer. Bradbury innså til slutt at han burde latt Clarisse overleve, for som han forklarer i forordet: "She was too wonderful a character to be allowed to die and I realize now that I should have allowed her to appear at the end of my book."

Indeed.

Boken handler om litteraturens evne og mulighet til å forandre menneskers liv. Og om å vise hverandre vennlighet. Om å tørre å si “hei” på t -banen. Og kan man se på en person hva de trenger å lese?