Bokelskere.no

Terrarium er satt i en nær fremtid der menneskehetens påvirkning på miljøet har gjort planeten ubeboelig, og folkemassene har flokket inn i konstruerte kupler for å bringe menneskearten videre.

Boken konsentrerer seg om kuppelen Oregon City i USA; her møter vi Phoenix Marshall og Teeg Passio som hovedkarakterer. Phoenix arbeider som væranalytiker og lever et monotont liv, som er ideallivet inni kuppelen. Innenfor så anses øyekontakt som tabu, alle kler seg med masker og kapper for å skjule hud, og hjemmene deres er regelrette bokser med prefabrikerte møbler og inventar. Syntetisk mat. Kunstig sollys. Gjennom kuppelen går såkalte pedbelts, som lar innbyggerne stå i ro mens de fraktes rundt omkring. Spasering er en ting fra fortiden.

En tidlig morgen når Phoenix åpner døren for å dra på jobb, legger han merke til en kvinne som går i motsatt retning av transportbeltet og på slikt vis blir værende på samme sted. Han har aldri sett noe lignende og han begynner å tenke over hvem denne gale kvinnen kan være. Når han ser henne igjen spør han henne om hva hun driver med. «It's called walking, stupid,» svarer hun og han blir forfjamset over at hun kan se ham rett i øynene uten sjenanse, noe som ikke er egnet før man er kommet langt inn i paringssystemet som består av 12 nivåer og forbyr å holde hender før man kjenner hverandre i mange måneder. Phoenix blir oppslukt av kvinnen og begynner en transformasjon.

Kvinnen, Teeg, er datter av skaperen av Oregon City. Faren hennes, sammen med arkitekten Zuni, la grunnlaget for hele kuppellivet. Teeg vil imidlertid ut.

Gjennom første halvdel av boken konverterer hun Phoenix med kvinnelig list til å bli mer naturlig menneske igjen gjennom leksjoner og visjoner om livet utenfor. Teeg arbeider selv som 'alt-mulig-mann' og er ofte utenfor kuppelen for å gjøre reparasjoner på rør og maskiner som forsyner kuppelen med det nødvendige for livet. Hun er del av et team som utfører disse farlige oppdragene, et team som alle lengter etter å rømme fra det innestengte livet for å begynne på nytt igjen utenfor, i en verden som flere tiår etter at menneskene sluttet å forsøple, forurense og forsømme den, har begynt å reversere leveforholdene og igjen bli et sunt medium for vekst og vilt.

Jeg synes Sanders skriver lett og kaptiverende, og det er ingen drøyt kjedelige sider mens de driver på inne i kuppelen. Phoenix sin omforming er interessant lesning, og Sanders sitt skille mellom den naturlige tankegangen og den innestengte, begrensede livsstilen, blir tydelig presentert.

Andre halvdel av boken handler om flukten deres fra kuppelen og opprettelsen av en koloni nærme Portland. De er da 10 personer som alle er sterke, spirituelle individer (med Phoenix som junior). Phoenix dalter etter Teeg hvor enn hun går, og blir en karakter som er villig til å følge henne hvor enn hun kan tenke seg å dra. Det er nytteløst å kjempe mot effekten hun har på ham.

I livet utenfor så bygges det, avles det og utforskes det for å finne ut om moren til Teeg (som faren hadde sagt hadde omkommet) er i live. Teeg finner moren i Portland, men 17 år vekk fra hverandre har forandret moren til det ugjenkjennelige. Hun er ikke interessert i Teeg siden hun mener datteren er infisert av 'bylivet'. Det ble ledet opp til dette gjenforeningsmøtet gjennom boken, men selve søket, møtet og ettereffektene ble relativt snurt. Også Zuni er en integral del av utviklingen av boken, Zuni som ble fostermoren til Teeg etter at faren hennes brakte henne inn i kuppelen mot morens vilje. Zuni flykter selv fra kuppelen i kjølvannet av de andre. I møtet med moren sin, nevner ikke Teeg noe om Zunis sanne jeg, noe jeg fant veldig merkverdig, i og med at dette kanskje kunne hatt en innvirkning på morens oppførsel og oppfatning av situasjonen.

På den måten Sanders bygget opp boken og inkorporerte flere og flere karakterer, kunne han nok ha forlenget boken med noen hundre sider med noen flere oppdrag, konsekvenser og eventyr.

Jeg er glad i det virkelige liv utenfor rutinert teknologieksistens, så det var fascinerende å lese om konverteringen til Phoenix. En gang viste Teeg ham et terrarium med levende planter, som var første gang han hadde sett ekte planter før. Boken gav meg et slags håp om at selv for den 'mest oppslukte' så finnes det håp om å vende fremover til en eksistens basert på rent, antikt grunnlag.

~ En fargerik karakter, en transformasjon, en koloni. ~
Imidlertid er det potensiale til å gjøre mer ut av boken.

Terningkastet ender på: 4.

Må bare legge til at den negative gjenspeilingen i større grad er større i det moderne livet enn tidligere. På nettet kan du henges ut flere år etter en dårlig atferd, mens i fortiden ville ikke omdømmet ha spredd seg like langt.

Veldig pent skrevet.

Har dessverre ikke lest denne boken, Harald, håper at noen andre her kan hjelpe deg med saken. Jeg synes bare det var kult å se noen andre som under lesningen eller i etterkant også lytter til musikken beskrevet for virkelig å få med seg atmosfæren rundt det som hender i lektyren.

Jeg er kanskje litt kvass da, men mener jo at dette blir på en måte mindre og mindre sant etterhvert som gruppeatferden mer og mer sammensveises. Kanskje for 30 år siden så funket det å være god og grei og så fikk du ofte smake på velment gjengjeld, eller på den andre siden av skalaen, være grufull og bli belønnet med såkalt karma da. Men i dag? I dag kan vi strebe for alt vi makter med gode intensjoner, og så er det gammelt nytt i løpet av 24 timer. Det gjelder alt i verden fra kriger og presidentvalg og nasjonale kriser og forferdelige hendelser; det er nyheter i 24 timer, men så fikk Rihanna ny kjole eller så var det et sjokkerende resultat i fotballkampen. Digital demens er jo et faktum som påvirker konsentrasjon, fokus og hukommelse. Så jeg mener jo sitatet ditt er veldig fin i antikk teori, men i det moderne livet så er vi nå anatomisk begrensede til å leve opp til det pene sitatet. Når fysiologien forhindrer det, så blir det en strak nedadgående kurve når det kommer til godt avler godt, selv om unntakene alltid finnes der ute i verden. Det kommer jeg alltid til å tro og håpe på. Jeg mener vel at menneskets selviskhet trumfer alt. All gjenspeilet godhet som kunne kommet vår vei, forsvinner på veien pga. det moderne menneskets tankemønstre som opererer kontinuerlig på en "gi meg stimuli" basis, som da direkte motvirker kontemplasjon og innsikt i hva andres (gode, velmente) handlinger egentlig er verdt, og hva som krevdes av noen andre å gjøre dette nettopp for deg. Akk, men håpet lever og vi får fortsette ferden som dem vi er.

Dette var pent. Jeg lurer på hva med de som både er nice og kind på stor skala, typ analytiske samaritaner som ikke har annet å gjøre enn å prøve å få andre til å smile i dagen sin? Kan det være noe punkt på linjen hvor disse atferdskarakteristikkene overlapper hverandre og skaper en tredje definisjonstilhørighet? Hva kan det så være?

Moro! Det er noe annet enn smarttelefon i 5-årsalderen haha x). Vi kan jo fortsette å tro at det vi gjør på nettet er selektivt og til tider gjennomtenkt, men vi dras vel alle mot samme atferdskonsensus (publiserings- og observasjonsnormer på de store mediene).

Kan jeg spørre om du kjenner til originaltittelen på boken? Tar gjerne og leser denne av Harper Lee, men jeg leser utelukkende bøker på originalspråket for å bevare forfatterens sanne ideer.

Til tross for datert språk, som i dag nok framstår negativt (for eksempel når han konsekvent omtaler polynesiere som «innfødte» eller «de brune»), så er dette en helt fantastisk bok. Heyerdahls anliggende er å vise oss i Vesten at våre vitenskapelige dogmer, særlig med tanke på hvordan vi ser på fortidens kulturer, er riv ruskende gale. Havet var ikke noe europeerne var de første til å krysse, men noe sjøfartskulturer hadde gjort i tusenvis av år før vi i det hele tatt fant veien ut av Middelhavet. Denne boka er sånn sett en triumf, og også utrolig godt skrevet. Du føler at du opplever hver bølge, hver dolfin og hvert dansetrinn når de omsider når Polynesia. En bok som i 2023 fremdeles er utrolig god og utfordrer oss! Etterordet fra 1994 er er flott punktum som oppsummerer Heyerdahls syn og utfordrer vestlig vitenskap som dogmatisk og «malstyrt».

Fascinerende fortellinger fra en etterkrigstid da de eneste menn var de som manglet et lem eller forstanden. En levende og oppfinnsom verden ved siden av den offentlige. Forunderlig hvor aksepterende, fantasifullt og smidig folk forholdt/forholder seg til myndighetene.
Dessverre litt vanskelig å holde trådene i historiene og folks navn fra hverandre for meg.

Fascinerende lesning om kampen for overlevelse etter at Shackletons ekspedisjonsskip ble fanget i pakkisen ved Sydpolen i 1915. Shackleton med 27 menn, 69 hunder og 1 skipskatt befant seg etter hvert strandet på flytende is, mens Endurance knakende ble knust.
Endurance var bygd i Sandefjord og var en uvanlig solid og komfortabel skute opprinnelig bygd for turisttransport til Sydpolen. Men hun var ikke bygd med tanke på pakkis. Likevel motstod hun pakkisen i mange måneder.

Shackleton er priset for sine evner til å lede flokken sin. Men han var nok ingen strateg, ellers ville han ikke gått inn i pakkisen i utgangspunktet, med Endurance. Han hadde heller ikke med radiosender.

De endeløse strabasene er nøktern beskrevet av forfatter Alfred Lansing. Mannskapet utviste en bemerkelsesverdig britisk stoiskhet. Keep calm and carry on til tross for store fysiske påkjenninger. Psykiske problemer er ikke nevneverdig omtalt - men noe annet er kanskje ikke å forvente fra en bok fra 1959.

Jeg skal ikke røpe hvordan det gikk med menn og hunder og katt, men det rare er at flere av de overlevende meldte seg i tjeneste i kampene i 1. verdenskrig etter at de kom hjem. Noen døde der i stedet.
Jeg vet ikke hva de var laget av, disse mannfolka.

LEST FERDIG

Leste denne i romjula 2022, og dette skrev jeg om den på min bookstagram-konto @jordmorhanneleser den 31/12-22:

«Denne boka og en boks med lakriskuler fikk jeg av sønnen min til jul i år. Starta på boka 1.juledag og ble ferdig i dag, årets siste dag. Jeg er glad jeg ikke hadde satt opp liste over årets beste leseopplevelser enda, for denne gikk rett inn der. For en fantastisk bra bok. Godt språk, poetisk og vakkert. Flotte beskrivelser av natur og dyreliv i Finnmark. Beskrivelser av livet på midten av 1800-tallet med sine normer og regler og ikke minst arbeidet for å klare å ha mat nok og husly til seg og sine. Evner som går i arv, Guds ord og overtro hånd i hånd. Og så er det kjærligheten, så vanskelig men likevel så sterkt mellom disse to som er bokens hovedpersoner. En forbudt kjærlighet som likevel leves ut, fordi det ikke er mulig å holde tilbake. Gleder meg at det er varslet at dette skal bli en trilogi!»

Møtte forfatteren på et bokbad av henne holdt av Norli Kremmertorget her i Elverum i slutten av april i år. Veldig interessant å høre hvordan hun har jobba med boka. Hun har lest i kirkebøker og gamle protokoller av alle slag. Spennende! Da jeg fikk signert bøker av henne, sa jeg at jeg gleder meg veldig til oppfølgeren. «Det gjør jeg også», svarte forfatteren blidt! Artig!

Veldig interessant hvordan man opplever historier så forskjellig. Enig i at det er dystert og mørkt, men jeg synes nok likevel det er en ganske stille historie. Det som nevnes av kannibalisme føltes veldig kortvarig ut for min del.

Så fin anmeldelse. Fikk lyst til å lese denne boka.
Hjemlengsel kan være et hvileløst sted. Som Hatterud her er inne på; man får passe på så man ikke ønsker seg hjem til et sted som ikke finnes lenger. Som kanskje aldri fantes.

Jeg leser Anna Karenina akkurat nå. Jeg har Bokklubbens utgave fra 1996. Oversetter er Erik Egeberg, og ettersom jeg kan forstå så gjorde han oversettelsen på -70-tallet. Mulig han kan ha gjort noen språklige endringer til denne utgivelsen?
Uansett så synes jeg det går veldig fint å lese, det flyter lett og jeg synes slettes ikke det er så tungt som mange har sagt. Selv ikke med mange navn å forholde seg til. Det er en historie man kan bli litt hekta på!