Bokelskere.no

Lest 40 sider. Dette blir en sterk fortelling.

Jeg er ca halvveis i boka. Skal ikke gå inn på handling siden kanskje ikke alle er like godt i gang, jeg har bare lyst å si noe om kommunikasjonen mellom far og sønn. Den er veldig begrenset sånn ift ord. De bruker få ord, mye bare enstavelse, da de snakker med hverandre. Samtalene er også korte. Jeg tenker litt sånn at kanskje er det fordi det ikke er noe å si. Verden er i oppløsning, det er ingen form for tv/nett/lesing som gjør at man har noe å snakke om. Man vil bare overleve. Og da blir samtalene preget av at det kun er sult, frykt og at man er sliten, som det snakkes om. Noen av dere andre tenkt på kommunikasjonen dem i mellom?

Nå skal det sies at jeg er stor fan av Hubert Selby Jr. så det blir lett for meg å forelske meg i enkelte kapitler eller setninger i bøkene hans som gjør at jeg ender opp med å lovprise hele smørja.

Smørje er forøvrig et passende ord for å beskrive historiene hans. Skrivestilen er rå, uhemmet og alt annet enn tilbakeholden. I Requiem for a Dream får du dypt innblikk i livene til de som sliter som mest i de fattigste og mest stereotypiske ghettostrøkene i et stykke amerikansk paradisskildring (sarkastisk ment, vel og merke).

Det er noen år siden jeg leste denne boken, men scenene og karakterene har kommet tilbake for å hjemsøke meg et drøss av ganger siden da. Du møter på en dopavhengig sønn som forsømmer sin aldrende og mentalt trøblete mor, vennene hans som ikke tenker lengre enn å få tak i neste skudd eller å tjene nok penger til å tjene mer penger for å få tak i neste injeksjon eller trekk. Handlingen Hubert drar deg inn i er en mørk fremstilling av dagliglivet til de som mangler viljestyrken og de som skader andre for å fortsette illusjonen sin om at det ikke finnes noe alternativ til det livet som er i dag.

Boken har repeterende handlinger uten å fremstå som repeterende i skrivestilen. Det er sånn livet er for de avhengige (det være dop eller sosiale medier), en dag den samme som den forrige. En tragisk trygghet i morgendagen uten like (men likevel helt lik).

Selby Jr. slipper hemningene og skriver grovt når det kommer til stykket. Mange scener brenner seg fast og du blir nødt til å kjenne på sympatien for disse karakterene og samtidig bruke dem som en oppkvikker til å minne deg selv på hvor galt det kan gå hvis du lar det ytre ta kontroll over det indre. Det gjør vondt når du selv vet verdien av en god familie og god samfunnsetikk. Du vil bare rope til karakterene og be dem skjerpe seg, «ikke gjør det der mer, det kommer ikke til å ende bra», men må slå deg til ro som observatør til en historie som er nødt til å ende i tragedier, for nesten alle (!) involverte.

Jeg har ikke sett filmen basert på boken. Det får komme en annen grå dag.

Absolutt en bok jeg kommer til å vende tilbake til, da gjerne i førsteutgave for virkelig å få oppleve den direkte talen og forfatterens originale ord uten forlagenes sanksjoner og den redigeringskvasse saksen til diverse ymse entiteter innen de godkjenningsprosesseringsansvarliges vidstrakte rike.

Grovt terningkast: 5.

En slags middelaldrende Holden Caulfield med et nevrotisk tungsinn.
Absurde elementer.
Romanen krever en velvillig innstilt leser.

Nå meldes det at forfatteren McCarthy er død.. det var litt spesielt akkurat nå når vi skal samlese «Veien».. Han var heldig og fikk leve lenge, men er nok mange som gjerne skulle ville opplevd flere bøker fra han har jeg skjønt. Jeg har aldri lest noe av han.

Fantastisk!

Middelklasse-konformitet.
Ensomhet.
Januar-stemning.

Det ble et leseopphold på nesten 2 måneder mens jeg bedrev forpliktelser og pugget til eksamen, men så ble bok nr. 9 lest denne uka mens jeg reiste litt på tvers av landet.

Tidsperioden det blir gjort ende på, er dinosaurenes forsvinningstidspunkt fra planeten vår.

Boken følger i all hovedsak paleontologene Brandon Thackeray og Miles Jordan, som via tidsreisemaskinen Sternberger farer en ca. 67 millioner år tilbake til tidsalderen mesozoikum, for å finne ut årsaken bak utryddelsen av dinosaurene.

Det hele sees fra Brandons ståsted og føres opp i en slags dagbokform, en dagbok som senere havner tilbake i fremtiden igjen og utgjør diverse digresjoner i fortellingen.

Jeg likte den ukompliserte skrivestilen til Sawyer svært godt. Bortsett fra slekts- og artsnavnene til dinosaurene, så var det ikke mange ord som måtte slås opp for å få godt grep om historien. Sawyer valgte riktignok nokså kjente dyr i boken, som tyrannosaurus, triceratops og brachiosaurus, så det ble godt mulig å forestille seg scenene uten å gruble for mye over det visuelle. Han beskrev anatomien til dyrene og omgivelsene på en gemen måte, og boken gikk fort fra start til slutt som en lettlest lektyre.

Visstnok fantes det marsmenn på denne tiden, med et 'slektstre' som strakk seg tilbake 100vis av millioner av år. Mesteparten av boken omhandler hvordan forskningsarbeidet til karakterene møter på hindringer i form av de tilsynelatende vennligsinnede marsmennenes involvering; et stort dilemma blir det moralske spørsmålet om hvorvidt det ville være riktig å ta med marsmenn tilbake til fremtiden, siden 'vi nå vet at rasen deres kommer til å bli utryddet'.

Digresjoner inkluderer også samlivsforholdet mellom Brandon og kona, Tess, som skal/skulle/kan ha utviklet seg til et trekantdrama med Miles Jordan. Det hele avhenger av hvordan de agerer i tråd med fortiden / fremtidige valg etter ervervet kunnskap og foretatte valg deretter.

Det var litt komisk at man ikke fikk beskrevet utseendet til hovedkarakterene før nærmere 180 sider hadde passert. Plutselig hadde han ene afro, mens han andre hadde bart. Det ble litt klæsj mellom den vage forutanelsen jeg hadde sett for meg av karakterene, som da følgelig endret seg drastisk etter denne ekstrainformasjonen. Usikker på om dette var et bevisst fortellertrekk, eller om det muligens kan ha vært noen innlysende detaljer tidligere i boken som burde ha gjort meg obs på dette.

Hvert kapittel startet med et sitat fra kjente vitenskapsmenn, psykologer og forfattere, blant annet Sigmund Freud (det er alltid en god øvelse å være ærlig med seg selv) og Oscar Wilde (jeg reiser aldri uten dagboken min; det er en klar fordel å ha noe sensasjonelt å lese på toget).

Plukket opp maksimalt fem skrivefeil i denne førsteutgaven (Ace, 1994). Det er ikke pent, men det lot seg ikke påvirke den helhetlige leseopplevelsen.

Det var første gang jeg leste en bok om dinosaurer, annet enn bildebøker som ung, så jeg synes boken var trivelig, i mangel av et bedre ord. Dermed får den et ukomplisert

terningkast: 4.

Et annet ønske: er det mulig å legge inn slik at vi kan sortere etter status (har lest, leser, skal lese, avbrøt, ønsker meg) i egne bokhyller?

Den er også veldig bra. Mange gode bøker her nå.

Enig! Dette er et stort savn. Håper dette er noe som kan implementeres uten altfor mye jobb.

Siden det er snakk om å ha en ekstra lang leseperiode i sommer slår jeg til og foreslår en murstein. Max, Mischa og tetoffensiven av Johan Harstad. Den er på drøyt tusen sider, men skal visstnok være både lettlest og språklig god.

Boken vant kåringen "Tiårets beste norske roman" der både publikum og en fagjury stemte over 50 romaner utgitt i perioden 2010–2019.

Jeg har lyst til å lese Roy Jacobsen «De uverdige».
Interessant og høyst aktuelt om barns overlevelsesevne og perspektiv på voksnes krig.