Bokelskere.no

hadde planer om å lese den, tenkte den skulle være noe a la BDB. Kanskje ikke? tror jeg prioriterer andre bøker istedefor etter å ha lest dette.

Dette var ei laaaang bok. Skjønner ikke hvordan forfatteren av BDB (som er min favoritt serie) også kan ha skrevet dette. Brukte lang tid på å pløye meg gjennom boka i håp om noen store åpenbaringer, men dette ble bare kjedelig og langdrygt.

Hei, dette synes eg var ein kjekk tråd, med mange flott dikt og innspel.

Sjølv har eg fleire favoritt lyrikarar, men Karin Boye og Sigbjørn Obstfelder er dei eg for tida setter høgast. Vidare har eg 2 dikt, eit av kvar av desse poetane som eg synes er svært vakre, samstundes som dei gjer eit sterkt inntrykk på meg.

Det første er Karin Boye sitt dikt "Sköldmön" (Gömda land, 1922). Eg er usikker på kvifor nettopp dette diktet fengjer meg slik, men eg føler det har noko sårt over seg,samtidig som det er litt episk.

"Jag drömde om svärd i natt. Jag drömde om strid i natt. Jag drömde jag stred vid din sida rustad och stark, i natt.

Det blixtrade hårt ur din hand, och trollen föll vid din fot Vår skara slöt sig lätt och sjöng i tigande mörkers hot.

Jag drömde om blod i natt. Jag drömde om död i natt. Jag drömde jag föll vid din sida med banesår, i natt.

Du märkte ej alls att jag föll. Din mun var allvarsam. Med stadig hand du skölden höll och gick din väg rakt fram

Jag drömde om eld i natt. Jag drömde om rosor i natt. Jag drömde min död var fager och god. Så drömde jag i natt..."

Det diktet av Obstfelder eg tykjer mest om, er "Navnløs" (Digte, 1893). Det er eit utrulig rørande dikt, samstundes som det viser at ein kan finne trøyst og varme sjølv i det djupaste mørket.

"Mørkets tåge sænker sig over trær, over plæner, bladene har ingen farver, græsset har intet grønt. Lygternes blus er mørkets gule pupiller - gule pupiller, som vider sig ud så sælsomt. Ingen er der, som ler eller sukker i parkens gange. Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelseharken. Jeg går. Mine skridt er som spøgelseskridt.

Men i parkens mørkeste gang, hvor lygter ei brænder, sidder skjult mellem trær på en ensom bænk en skjøge. Der er slør for de blege kinder, sort slør - bag det sorte slør er der øine, som sælsomt glimter.

Og jeg gribes af en vemodig, natlig glæde, ved at møde i mørket, i den døde nat, et menneske. Jeg sætter mig ned stille, drar sløret tilside taust, nærmer mine øine til hendes, min sjæl til hendes.

Lydløst daler nogle blade. Varsomt lægger jeg øret til hendes hjerte . . . Og brister i gråt, gråter i hendes kolde hansker, gråter og gråter, og ved ikke, hvorfor jeg gråter.

Hun støder mig ikke bort. Hun tørrer mine øine nænsomt. Og jeg griber hendes hænder i angstfuldt tungsind og ber hende gjemme mig, gjemme mig, gjemme mig.

Mørkets tåge sænker sig over trær, over sjæle. Løvet har ingen farver, græsset intet grønt. Men i tågen daler lydløst sorte blade, og i mørket sidder skjult på en ensom bænk en navnløs, og gjemmer ved det hede bryst en sygs ansigt, og gjemmer i de myge hænder en ræds øine, og ingen uden Gud hører hans såre hulken, og ingen uden Gud hører hendes trøstende hvisken."

Oi, dette vart mykje tekst, men dette er altså dei dikta eg likar best. Eg har ein forkjærleik for melankolske dikt, og synes svensk er det vakraste diktspråket. Muntre dikt på rim er noko av det verste eg kan tenkje meg (fekk for mykje Bjerke inn med morsmelka, og føler meg no heva over slikt). Dersom nokon har tips om dikt/diktsamlingar dei trur vil passe for meg så ikkje nøl med å svara, poesi er gøy =)

Det har ofte vært sånn for min del i alle fall, at hvis boka ikke fenger meg i begynnelsen så gjør den ikke det når jeg er ferdig heller. Men det var litt feil av meg å skrive det likevel siden det sikkert ikke er sånn for alle bøker. Bare lat som jeg ikke skrev den setningen. :p

Ja, du sier noe der...

Jeg skjønner hva du mener, men jeg er ikke helt enig likevel. Når vi vurderer en bok er jo skrivemåten det vi legger mest merke til. Men Regine og Anne har ikke fått utgitt bøkene sine bare fordi de var flinke til å skrive, men fordi de hadde en historie å fortelle om noe de færreste kan forestille seg hvordan er. Det er, tror jeg i alle fall, først og fremst historien som treffer folk (selv om det selvfølgelig hjelper at begge var ganske flinke til å skrive). Da synes jeg formidlingsevne osv betyr mindre, og jeg klarer ikke å vurdere en sånn bok på samme måte som skjønnlitteratur.

Men det er bare meg og min sentimentale mening, og det er helt greit at folk er uenige. Jeg kan forstå det mer nå som jeg har lest svarene deres. :)

Ok. :) Tror jeg skjønner det litt bedre nå.

Men produktet blir jo påvirket av smerten og lidelsen, så det blir jo en vurdering av akkurat det uansett hvordan man vrir og vender på det?

Selvfølgelig er forfattere som skriver skjønnlitteratur også sårbare for kritikk de også, men jeg synes ikke det er helt sammenlignbart likevel. Selv om de legger mye av seg selv i boka kan de i en eller annen grad gjemme seg bak fiktive karakterer og historier. Du kan ikke påstå at det gjør like vondt å få en toer for en krimbok som en fortelling om det vondeste du har opplevd. Det får jeg ikke til å stemme i hodet mitt i alle fall.

Men nå kom jeg på at jeg har jo gitt terningkast til tegneserier basert på sanne, triste historier. Så jeg motsier kanskje meg selv litt nå... Hm.

Det var et fint fornuftig svar. Men hva må til for at du skulle gitt disse bøkene en sekser da, bare for å spørre om det? :)

Jeg får liksom lyst til å gi begge disse to en sekser og all verdens gullmedaljer. Regine fordi hun har åpnet øynene til folk og engasjert mange til å støtte en utrolig viktig sak, og Anne fordi hun, som du sier, gir et unikt innblikk i en krig, og gir et ansikt til et av de mørkeste kapitlene i verdenshistorien... Så jeg er synes det er vanskelig å "dømme" historiene deres.

Er nok litt for sentimental, jeg. :p

"I møte med innovasjoner og religiøse ytringer fra andre religioner har hinduismen de siste to tusen år snarere inkludert og underordnet enn ekskludert."

"Hinduismen" av Knut A. Jacobsen

Jeg leser Regines bok nå, og ser at den har fått noen terningkast allerede. Akkurat det stusser jeg meg litt over. Det er fint at folk liker boka, men hvordan kan man vurdere om det ei 17-18 år gammel jente skriver om en grusom sykdom, er bra eller dårlig? Hvordan avgjør man om man skal gi en sånn bok en firer eller femmer for eksempel? For meg virker det litt brutalt, egentlig...

Men det jeg reagerer enda mer på er at folk gir terningkast til Anne Franks dagbok. Legg merke til dagbok, ikke en blogg fritt tilgjengelig for hele Norge. Anne skrev om utrolig personlige ting, som om det var en god venninne hun betrodde seg til, selv om hun etter hvert så en mulighet for at boka kunne bli publisert etter at krigen var over. Og dette har folk gitt terningkast til?

Jeg bare lurer på hva dere andre tenker, og om dere gir sånne bøker terningkast eller ikke. Ikke meningen å være sur og dømmende. :)

Helt enig. Vi leste denne på skolen i 8. eller 9. klasse, og jeg husker deler av den ennå. Så sterkt inntrykk gjorde den.

Personleg er eg ein stor fan av George R.R. Marin, og bokserien hans "the Song of Ice and Fire".

Handlinga går føre seg i eit oppdikta middelalder-liknande univers, der kampen om kongemakta står sentralt. I bøkene vert ein introdusert for fleire av partane i denne striden. Det er ikkje noko klart skilje mellom godt og vondt (som ellers er så vanleg i fantasy genren), og det står dermed fritt for lesaren å velje kven av hovudpersonane han eller ho skal holde med, alt etter smak og moral.

Bøkene er fullstappa av renkespel og intriger, riddarar, heltinner og prinsesser i eksil, store turneringer og blodige slag, drager og magi, og mykje anna episk og spanande.

Ein bokserie eg absolutt vil anbefale til alle.

Ikke hørt om Shantaram? Wow. Det er en sterk bok, anbefaler den virkelig. :)

Ja, for det er vist feil rekkefølge av bøkene på første siden i pocketen! der står det at definitely dead kom ut før dead as a doornail. Forvirrende! men jeg leser videre da jeg :-)

Jeg har svart her før, men kom på to personer til. De er ikke direkte romanskrivere i den forstand, men de har begge gitt ut bøker. Innen sjangeren mat. Da snakker jeg selvfølgelig om Rachel Ray og Jamie Oliver.

Oi takk for tipset, mange eg ikkje hadde lese der =)

Det er ikke bare fordi det er en "klassiker" jeg ville lese den altså. Jeg syntes boka i seg selv virket interessant, det var bare språket som hindret meg. Sikkert fordi jeg egentlig har lest ganske lite i mitt liv, og aldri noe så gammelt som denne boka.

Jeg har faktisk nasjonalt lånekort, fant jeg ut nå. :p Da er det jo ikke noe problem...

Jeg bare tenkte at siden noen har tatt det opp før med å få et annet bokhyllesystem, kunne dette være en løsning i stedet for å ha flere titalls bokhyller. Men hvis det ikke er noen særlig interesse for det er det helt greit for meg. :) Klarer meg fint med bokhylla jeg har.