Det er den samme fornemmelse av frihet i galskapen som i lykken. Man er fri, men helt for seg selv. Ubundet, fri fra de andre. Uten de andre. Uten sammenheng. Når det ikke gjør altfor vondt, er galskapen en ensom lykke.
Hvis man mister lykken når man blir født, får man den så igjen når man dør?
Kanskje lykken er en revne i livet, full av kjærlighet. Det er det fineste jeg kan si om den. Men den er et sår som gror.
Noen ganger merker vi at vi har sagt noe riktig. Noe som har ligget oss på sinnet lenge, uten at vi har vært helt klar over det. Det kan være noe nytt, aldri før hørt, men allikevel helt riktig. Det oppstår en særegen stemning rundt en, sterk, men også fin og skrøpelig. Og vi kan merke det på den vi har sagt det til, at nå behøver vi ikke si noe på en stund.
Jeg vet ikke om lykken finnes ett bestemt sted. Men når den er der, er det fristende å tro at den har noe med stedet å gjøre. Så blir man nær det stedet.
Den eneste kjærligheten man kunne stole på, var den man selv følte. Den som kom utenfra mottok man usikkert og tvilende. Og derfor med et endeløst behov for mer.
Få gråter som ulykkelig elskende. Sørgende kan gråte like voldsomt, men deres gråt har en annen tone. De gråter fordi noe er forbi, mens ulykkelig elskende gråter over en begynnelse uten fremtid.
"Would you ever forgive me for that accident, for the death of your sister; would you ever forgive me, for I could never forgive myself."
De færreste tegn er mer enn tilfeldig valgt mål for menneskets fortolkningsbehov. Og de færreste fortolkninger er annet enn bekreftelser på fortolkerens egen situasjon.
Og når tiden brytes, oppstår det sprekker. I dem faller det mennesker. Noen skyves utfor.
'Remember this: Nothing is written in the stars. Not these stars, nor any others. No one controls your destiny.'
«Ifjor midt på sommeren ble en liten norsk kystby skueplassen for noen høyst usedvanlige begivenheter. Det dukket opp en fremmed i byen, en viss Nagel, en merkelig og eiendommelig sjarlatan som gjorde en masse påfallende ting og som forsvant like så plutselig som han var kommet. Denne mann fikk endog besøk av en ung og hemmelighetsfull dame som kom i gud vet hvilket ærend og ikke torde være på stedet mere enn i et par timer før hun reiste sin vei. Men alt dette er ikke begynnelsen ...»
Mysterier, Knut Hamsun
Ja, dere. Er det flere bokelskere fra Kristiansund her, mon tro?
"Oh, do, I insist," Galinda said, "for a lark. I've never seen you in something pretty." "I don't wear pretty things."
Jeg har også gitt denne boka 5. Jeg bestemte meg for å lese den når vi skulle ha bokprosjekt i norsken, og angrer ikke. JEg synes kanskje boka var litt tung å lese slik jeg gjorde (Jeg leste de 300 siste sidene i løpet av noen timer), for meg var dette en bok som krevde tid. JEg følte jeg måtte fordøye boka på en helt annen måte enn de fleste andre bøker jeg har lest.
Jeg synes i grunnen at det mest oppsiktsvekkende ved den er det faktum at en kan finne "Internasjonalen" i den. -En barnesangbok?
Jeg irriterer meg ofte over gode bøker som er blitt dårlig oversatt. Det kan være dårlig språk, mye skrivefeil eller dårlige løsninger hvor ordspill eller lignende ikke helt lar seg oversette.
Ja, jeg følte det litt på samme måte. Og så var det noe med alle anekdotene. Renberg viser i Pixley Mapogo at han er god på det, men her følte jeg det ble litt for mye... Når historien egentlig kan fortelles på ti sider og resten bare er detaljer og dikkedarer, da er det kanskje litt i meste lag...
Takk =) Den særemneoppgaven skulle jeg gjerne ha skrevet... Gikk opp som privatist i norsk og tok den i plenum.
Helt klart! Spre det gode budskap ;)