Bokelskere.no

Jeg har ikke lest så mange bøker av Arne Svingen selv om navnet hans er svært kjent. Tidligere har jeg lest Med beina på nakken. Så det er gått en stund siden sist.

Som mange andre vet, er dette andre bok i en serie hvor forskjellige forfattere bidrar. Det er en serie som er inspirert av De ti bud. Så langt er Andre guder av Jørgen Brekke, Min sønn av Arne Svingen og Sannheten av Knut Nærum blitt utgitt.

Min sønn er om mor og sønn forhold. Om enhver forelder som er villig til å gå langt for sitt barn. Det ligger i blodet. Blodsbånd er blodsbånd, og denne boka er basert på budet: du skal hedre din far og din mor.

Skal man alltid stole på barna sine?
Dette mor og sønn forholdet er noe anstrengt. De bor i samme leilighet, men de snakker ikke så mye sammen og tilbringer lite tid sammen. Han er for det meste på rommet og gamer, eller er ute med vennene sine. Selv prøver hun å la være og spørre for mye, tenker for mye på mat, og er foreløpig langtidssykmeldt. En kveld kommer han senere hjem enn vanlig og det er samme kveld en kvinne blir myrdet i sitt eget hjem. Har han noe med det å gjøre? I så fall, hva skal hun gjøre hvis det viser seg for at han er innblandet?

Fåmælt sønn og nysgjerrig mor
Ronny er en mystisk karakter som jeg likte best å lese om. En fåmælt type som holder seg i bakgrunnen, men likte også moren hans, Jorunn Pedersen. Hun er noe komisk og gjør rare valg. Hun er en dame som har et dårlig forhold til faren hans, og derfor bor hun alene med Ronny. Hun har dårlig selvbilde, for hun mener selv hun er for stor, og prøver å spise mindre og gå mer. Hun prøver også å ha tillit til sin sønn, dog det er noe utfordrende. Han er jo ikke en som åpner seg for henne, selv er hun redd for å mase. De har et godt mor og sønn forhold, men de vet bare ikke hva de skal prate om, og passer samtidig på å gi hverandre privat sfære. Det var mest interessant å lese om i boka i tillegg til om han holder noe skjult for henne eller ikke.

Forlaget beskriver bøkene som kortromaner selv om de to første bøkene i serien jeg har lest så langt, kan også leses som krim. Tror alle bøkene i serien er korte bøker, men kan ikke si noe for sikkert. Jeg er tross alt ikke synsk.

Uansett var dette en spennende, morsom, trist og fengslende mordgåte å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fikk Salka Valka av Halldór Laxness. Dansk heftet utgave.
Kommer høyt på leselista.

Kan ikke svare angående de andre forfatterne som nevnes her, men jeg har lest Tommeskruen på norsk. Finner den på Nasjonalbiblioteket i en utgave fra 1972, utgitt i Cappelens ugleserie.

Enestående initiativ! God tur og god jul🎄

For en flott idé dette var! Og takk for gode boktips!

Den romanen jeg har lest i år som har færrest følgere er Flytt brikken, jøde av Isak (Icchokas) Meras. Jeg snublet tilfeldigvis over den på biblioteket, og rasket den med meg fordi jeg ble så nysgjerrig på hva i all verden en roman med en sånn tittel kunne handle om. Stikkord: ung kjærlighet i en ghetto i Littauen og et sjakkspill på liv og død.
Forfatteren var født i 1934 i Litauen, og begge foreldrene hans ble drept under andre verdenskrig. Meras skrev romanen i 1963.

Og hvis jeg kan få lov til å anbefale en bok jeg har lest et tidligere år, men som har skuffende få følgere, så anbefaler jeg Våre sjeler om natten av Kent Haruf. Det er en vakker, men likevel hverdagslig fortelling om vennskapelig kjærlighet i alderdommen.

Det går mot lysere tider, men det passer alltid å lese en mørk krimbok.

Eddi Stubb er kanskje ikke den mest markerte mannen i krimverdenen, men han er helt klart verdt å bli kjent med. Han er en helt vanlig mann som gjør jobben sin uten å leke macho eller noe i den dur. Han har sine styrker og svakheter som alle andre. Denne gang sliter han både på jobb og privat.

Stress på bortebane og hjemmebane
Hjemme er samboeren hans lite imponert over ham siden han glemmer avtaler. På jobb får de melding om en savnet kvinne, men er det så farlig når det er snakk om en voksen person? En kvinne som har tatt en pils sammen med noen kollegaer, og etterpå ringer en gift mann som hun har et av og på forhold med, og ber ham om å møtes. Men da han kommer til avtalt sted, er hun ikke der, noe som er ulikt henne, og melder henne savnet. Etter å ha undersøkt leiligheten og det andre stedet hvor hun forsvant, stedet hun skulle bli hentet, finner de en sprøyte, og skjønner at dette er alvor. Med sin makker, Vilde Vang, jobber de intenst for å prøve å finne kvinnen i tide, og de vikler seg inn i en større sak enn de først antar.

Samtidig følger man en anonym person som vi får vite om fortiden til. En person som har opplevd mye tragisk under oppveksten. Får man vite hvem denne personen er? Er det noen grunn til at denne personen er med i boka i det hele tatt?

Så ble det kaldt er bok nummer sju om Eddi Stubb. Selv har jeg ikke lest alle. Tidligere har jeg lest På overflaten flyter vannliljene og Slå på ring, og selv om man ikke har lest alle bøkene, får man en sammenheng i Eddi Stubbs privatliv og det er en ny sak i hver bok, så de kan fint leses som frittstående. Det spørs jo hvor nøye man er på det, selvfølgelig. For min del kommer det litt an på hva slags serier det er. I krimverdenen er jeg ikke fullt så nøy med å lese bøkene i kronologisk rekkefølge.

Blir bare sterkere
Til tross for at det begynner å bli en del bøker om Eddi Stubb, skulle man tro at det ville bli svakere. Ofte er det jo slik at en serie blir svakere etter et viss antall bøker, men her er det omvendt. Istedet blir det sterkere. Boka har sine forutsigbarheter, men sånn er det når man leser en del krim, men her er det måten Eie Larsen har stylet oppbygningen på som leverer. Man skal jo bare lese noen sider, men så blir det flere sider enn det man først har tenkt, for det er lett å bli revet med.

Noe typisk at krimsaken kommer litt for nære privatlivet til Eddi Stubb, noe man har lest mye om før og sett mange varianter av på film, men selv om ikke alt er troverdig, er det svært underholdende, og liker at noe av handlingen også foregår i Paris, slik at handlingen fikk noen spennende overganger.

Jeg er spent på fortsettelsen og følger gjerne Eddi Stubb videre på reisen.

Fra min blogg: I Bokhylla

En bok jeg leste en stund rett før høsten, så det har gått noen måneder siden da. Jeg ville lese noe av Jonathan Janz siden han er på en måte det nye stjerneskuddet innen horrorsjangeren.

Unge mennesker med en felles drøm
Ti godtroende, unge mennesker er på vei til et øde herskapshus for å delta i en skrivekonkurranse. Det er i alle fall det de tror. Vertskapet er en berømt forfatter som mange ser opp til, nemlig Roderick Wells. Premien er å bli blant de store og prestisje. Noen har gitt ut bøker før, andre ikke, og noen drømmer om å bli en bedre forfatter. Kriteriene for å være der i noen uker, er ingen bruk av teknologi, i hvert fall ikke teknologi hvor man kan kommunisere med verden utenfor, og de må skrive et bestemt antall ord. Underveis kan de elimeneres. Det er også med noen andre karakterer, noen som hører med herskapshuset og andre som er med i bakgrunnshistorier til de konkurrerende karakterene.

Plottet hører kanskje standaraktig ut når det gjelder horror, og det er det også. Et herskapshus som ligger øde til, ingen kontakt med omverdenen, og karakterer som ikke kjenner hverandre fra før, i hvert fall ikke personlig, er veldig typiske trekk. Karakterene var det mest skuffende i hele boka. De ble vel stereotypiske. Man har den irriterende som blander seg i alt mulig og som prøver å sette andre opp mot hverandre, man har den kjepphøye som vet bedre, den flittige og så videre. Underveis blir man kjent med bakgrunnen til de fleste. De har enten opplevd noe trist eller noe traumatisk. Syntes ikke de hørte til i den nåværende historien. Skjønner hensikten med alle bakgrunnshistoriene, men syntes den avbrøt den gode grøssende stemningen som kunne ha vært der. For likte stemningen i herskapshuset og mistilliten de stort sett har til hverandre. Men liker at boka ikke har noen fast hovedkarakter siden man skifter perspektiv ofte og de fleste får like mye plass. Sånn sett var det forfriskende å ikke ha en fast person å følge gjennom en hel bok.

Min første, men ikke min siste bok av Janz
Selv om dette er min første bok av Janz, kommer det nok ikke til å bli min siste, selv om jeg ikke likte denne. Han har publisert mange horrorbøker på kort tid, og fleste forfattere kan ha sine oppturer og nedturer også. Så vil undersøke forfatterskapet hans nærmere for å se om det er noe for meg eller ikke.

The Dark Game bød på en lovende start og stemningsfull setting, men som blir ødelagt av følelser, sex, traumatiske hendelser fra fortiden fra karakterens perspetiv istedet for å fokusere på nåtiden, som jeg helst ville lese om. Det ble ikke den uhyggen eller den horrorboka jeg var på jakt etter der og da. Boka ble heller ufrivillig komisk. Dette var trist lesing.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er mitt andre møte med Nina Berger siden 2018. Første gang jeg leste om klimaforskeren var i La meg ikke huske. Bøkene kan leses frittstående, men bør helst leses i kronologisk rekkefølge, for mye i denne boka avslører forrige bok. Alt ettersom hvordan man foretrekker det.

Kommer hun noen gang til å forandre seg?
I denne boka sitter Nina Berger i fengsel og får hjelp fra uventet hold. Hun sitter inne for en kriminell handling hun gjorde da hun ikke var helt seg selv. Tilbake i sin egen leilighet får hun uventet besøk av noen hun har en spesiell fortid med. Han tilbyr henne jobb. Det blir ikke populært for alle han jobber med, men etter en traumatisk hendelse, har gjort at han har lyst til å skifte en retning innen jobben. Det virker som om Christian Falchner vil bli mer miljøvennlig og da trenger han hjelp av Nina Berger. Det inkluderer en jobbreise i utlandet. Vil hun takke ja til å jobbe og reise med ham med tanke på deres noe skjøre fortid? Greier de å stole på hverandre etter en slik hendelse?

Nina Berger er en noe upopulær skikkelse i disse bøkene. Ikke bare på grunn av at hun er klimaforsker, men hun er kontroversiell, og har mange upopulære meninger. Derfor vet mange hvem hun er. I denne oppfølgeren viser hun at hun ikke har forandret seg noe særlig. Hun er kjent for å gå over grensen, og det gjør hun også denne gang. På jobbreisen sammen med Christian Falchner, får hun øye på en jente sammen med noen eldre menn, og hun aner at jenta er sammen med dem mot sin vilje. Etter noen tilfeldigheter og litt fisking, siden hun aldri klarer å holde seg unna det som ikke angår henne, får hun vite at jenta er på leting etter søsteren sin. Siden Nina Berger bestemmer seg for å leke hverdagshelt, får hun smake menneskehandel og diverse på nært hold. Vil hun redde de andre ofrene og seg selv før det er for sent? Samtidig jobber Christian Falchner på spreng for å finne Nina Berger og frykter det verste.

En hverdagshelt?
Det er så mørkt her byr på mange spennende aspekter, blant annet båndet mellom Nina Berger og Christian Falchner, jobbreisen deres og at hun alltid blander seg inn i ting. Synes forrige bok bød på en mer interessant sak enn denne gang, men synes at språket er bedre og mer levende i Det er så mørkt her. Boka tar opp aktuelle og viktige temaer som menneskehandel og klasseskille, men av og til er ikke viktige temaer alltid nok. Boka er spennende, i hvert fall store deler av boka. Vendingene blir kanskje noe forutsigbare, i hvert fall de scenene Nina Berger prøver å leke helt og skal overtale andre ofre om å høre på henne for å gå i mot de som holder dem fanget, er noe man ofte har sett på film tidligere. Likevel beskriver det mye hvordan Nina Berger er som person. Hun prøver å gjøre det rette selv når ting ser håpløst ut. Hun bryr seg heller ikke om hvor upopulær hun er.

Må innrømme at jeg likte La meg ikke huske litt bedre for som nevnt, saken var mer fascinerende, men man kjeder seg ikke med denne boka heller. Likte brutaliten og man får et innblikk i hvor mørk og dominerende menneskehandel kan være. Man får ekte medfølelse for karakterene man leser om, og Pettersen fortjener mer synlighet i thrillersjangeren.

Fra min blogg: I Bokhylla

Leste bøker som ikke er på en leseutfordring.

Å være ung er ikke alltid lett, spesielt når man skal ta viktige valg.

Mye man må bestemme seg for i ung alder
Når man er ung, gjerne i skolealder, bør man helst ha ting klart allerede da, spesielt med tanke på jobbvalg eller videre utdanning, men det er ikke alle som vet hvilken retning de skal ta når man er under 20 år. Ofte vet man ikke det når man er eldre enn 20, heller, for mennesker kan være ymse. Noen har ting klart i ung alder, men ikke alle.

Mathilde har ikke alt klart. Hun aner ikke hva hun skal gjøre etter videregående, selv om hun går sisteåret. Hun har mer enn nok med å komme seg ut av senga, og i det hele tatt komme seg til skolen, og det gjør hun ikke særlig bra. Hun har høy fravær, og hun ser at andre kommer seg videre i livet, mens hun selv står fast. Hun mistet lillebroren sin for noen år siden, og søsteren hennes skal gifte seg. Som med de andre familiemedlemmene har hun aldri helt kommet over tapet av lillebroren. Til tross for at hun føler en stor avstand til alt og går på skolen av og til, har hun bestevenninnen Selda og ekskjeresten Karsten som hun fremdeles er venn med. Før jeg leste denne boka, håpet jeg ikke dette ville bli en frem og tilbake drama, eller at det ville bli en bok om forbudte følelser, eller noe annet i den duren, men det var det heldigvis ikke. De to har et spesielt bånd uten å overdrive og mase om det. Det ble heldigvis ikke en ungdomsroman med den typiske romantiske delen.

De få gangene hun er på skolen, blir hun dessverre vitne til såkalte "horelister" som henges opp, og hun blir nevnt. Hun mener det ikke gjør henne noe for hun har andre ting hun sliter med, som hun ikke har fortalt noen noe om. En dag blir hun tatt med inn på kontoret hos helsesøsteren. Vil hun være åpen og ærlig og ta i mot hjelp med de tunge tankene og alt annet hun sliter med, eller vil hun gjøre som hun gjort tidligere, bare ignorere det? Og er det egentlig flaut å be om hjelp?

Endelig en ungdomsroman som skiller seg litt ut
Jeg liker å lese bøker fra forskjellige målgrupper for å se hvordan bøker utvikler seg oppgjennom årene og synes det er et spennende prosjekt. I det siste har jeg hatt et anstrengt forhold til ungdomsromaner, for det føltes ut som det ikke gikk an å lese en eneste ungdomsroman uten instalove - hovedkarakterer som forelskelser seg/får følelser for hverandre nesten med en gang, og det er veldig utroverdig og blitt skrevet om altfor mange ganger, men i Mye er dårlig, noe er fint, slipper man heldigvis den biten. Det var befriende. Det er litt om følelser, men det skulle bare mangle, for de fleste har vel et spesielt bånd til den første kjæresten de hadde. Denne ungdomsromanen har en litt mer voksnere tone.

Denne boka beskriver godt hvordan de fleste kan bli noe rådvill og føle at de står fast. Det trenger ikke alltid å være depresjon for alle som kan føle det sånn, selv om det er det for Mathilde, men før eller siden kan man oppleve at man ikke vet hva man skal gjøre videre, uansett hvilken alder man er i. Det beskrives på en god og troverdig måte. Det er også morsomt å lese om vennskapet til Mathilde og Selda. De har ikke kjent hverandre så lenge, men de står sammen i oppturer og nedturer, og kan le av den minste ting. De er veldig forskjellige, men utfyller hverandre på en fin måte.

Mye er dårlig, noe er fint er en tung, alvorlig, og realistisk roman om ungdom som går gjennom en vanskelig tid i ung alder. Noe av tankegangene og noen samtaler kan være noe gjentakende underveis, og litt vanskelig å få tak i Mathilde som person, men det tror jeg er meningen også siden hun er i en vinglete periode. Det ble også noe tregt og langdrygt midtveis i romanen, men det er det i de fleste romaner, og man blir godt kjent med karakterene på godt og vondt. En fin, noe melankolsk og småhumoristisk ungdomsroman om vennskap, livsvalg og det å prøve å komme seg på rett spor.

Fra min blogg: I Bokhylla

Sondre Lerche er mest kjent som artist, og nå prøver han seg som forfatter. Vil understreke at jeg ikke er fan av musikken hans, så det er ikke derfor jeg ville lese boka, men ville se hvordan han er som forfatter.

Nok en artist blir forfatter
Dette er den andre boka jeg leser i år som er skrevet av en artist. Tidligere i år leste jeg Der Agnes bor av Marit Larsen som ble utgitt i fjor. Hverken hun eller Sondre Lerche har illustrert bøkene selv. Det er ganske vanlig at forfattere ikke alltid illustrere bøkene sine selv, men det hadde vært artig å se en forfatter eller en artist både skrive og illustrere boka selv.

Snømannens jul er en bok for barn som er inspirert av en av hans egne låter som heter Surviving Christmas. Det er egentlig ikke inspirert av låta, men på en måte omskrevet. Boka og låta er veldig like. Det er nesten en forenklet versjon av Surviving Christmas, og det gjør det ikke noe, for selv om jeg ikke er fan av musikken hans, liker jeg historien, og nå er det boka som skal anmeldes og ikke sangen.

Hvordan er det å være snømann?
Historien er om noen barn er ute og leker. Sammen lager de en snømann, men når de går, blir han stående ute alene i all slags vær. Han bruker til og med en paraply, og det er første gang jeg ser en snømann bruke paraply, men hvor søtt er ikke det? Han er også veldig søt og fin illustrert av Victoria Sandøy. Hun har laget enkle, og følsømme bilder, som passer ypperlig til teksten. Det er ikke mye tekst i boka, bare noen få linjer på hver side. Noen på rim, andre ikke. Så dette er en julebok beregnet for de aller yngste. Det er også en lett bok å komme seg gjennom hvis noen ønsker å bli lest for. Snømannens jul er en bok sett fra en snømanns perspektiv og hva han gjør når han blir etterlatt alene Feirer han jul? Temaet ensomhet blir også tatt opp på en litt annen måte.

Det er ikke den beste julehistorien jeg har lest, men Snømannens jul er både koselig og trist lesing som kan sette ting i perspektiv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Så hyggelig og er spent på hva du mener om serien til slutt. Det er også en fjerde bok, men den er ikke oversatt ennå. Usikker på om den er lik To hus tett i tett. Vet hva slags serie det er, men var aldri fast seer av den selv for husker jeg ikke syntes det fristet noe særlig da jeg var ung, men Familien Vanderbeeker har et tett bånd med de andre i bygården de bor i, og er alltid en familie som stiller opp for hverandre og andre, så tror det er litt i samme sjanger.

Mandag 7. desember 2020

Hei,

Jeg har bestemt meg for å ikke være med på flere felleslesinger.
Nå skal jeg lese så mange som mulig av de uleste bøkene i hyllene + gjenlesing av gamle favoritter. I tillegg er det en del utfordringer på andre områder i privatlivet.

Dersom det er ønskelig vil jeg fortsatt administrere lesesirkelen.
Jeg lager nye tråder for forslag, avstemning og diskusjon. Jeg vil ikke foreslå og velge bok, men kanskje delta litt i diskusjonene dersom det gjelder en bok jeg har lest.

Dersom noen andre vil overta administrering av lesesirkelen, er det fint. Noen som melder seg?
Hvis ikke lager jeg tråd for forslag til Nv11 i begynnelsen av januar 2021.

Fortsatt god førjulstid og god jul 2020! :-))

Sigbjørn Mostue er et kjent navn for en god del barn og ungdom, men også for oss voksne. Noen av oss i hvert fall. Tidligere har jeg lest Gravbøygen våkner og I morgen er alt mørkt. Dødens tjern er den jeg liker best av disse.

Endelig en bok med litt folketro
Dødens tjern er en bok om familiedynamikk, miljø og klima, og folketro. En god kombinasjon av forskjellige ting. En interesse for alle. Jeg ville først og fremst lese den på grunn av nøkken, for jeg elsker myter og folketro. Folketro er både ekkelt og spennende. Det finnes noen ekle norske folketro, men synes japansk folketro er mer fascinerende og enda eklere. Tror selvfølgelig ikke på noe av det, synes bare det er veldig spennende. Derfor jeg ville lese boka for har ikke lest mange bøker basert på folketro i det siste.

Mostue har skrevet om en familie som ikke kjenner hverandre så godt ennå, til tross for at de bor under samme tak. Foreldrene til Malin og Mathias er skilt, og begge foreldrene har fått en ny kjæreste. Kjæresten til faren deres, og hennes datter, Birgitte har flyttet inn, og som nevnt, tar det jo litt tid å bli bedre kjent. Derfor foreslår faren deres en skogstur med overnatting, og kanskje skape et tettere bånd til hverandre på denne turen. De får heller ikke ha med seg mobilene sine i skogen, og heller lære seg å bruke kjedsomheten til andre ting istedet for å se på en skjerm hele tiden. Mathias får en litt annerledes tur enn de andre. Han møter en nisse som heter Børre. Han kommer fra underverdenen, og Mathias får vite at nøkken er ute etter storesøsteren hans. På en eller annen måte havner han i underverdenen selv. Vil han klarer å hindre nøkken fra å ta Malin? Og vil denne familien få et tettere bånd etter en slik tur, eller blir det motsatt?

Underholdende også for oss voksne
Selv om jeg er langt unna målgruppa boka egentlig er ment for, ble jeg positivt overrasket. Den er jo selvfølgelig forutsigbar for oss voksne, men denne gang gjorde det ikke noe. Historien er likevel såpass spennende og morsom, at man bryr seg ikke om at den er forutsigbar. Boka inneholder også noen svært gode illustrasjoner. Illustrasjonene er laget av Ketil Bleidin. De passer meget godt til handlingen og er svært stemningsfulle. Det løfter historien litt opp. Sigbjørn Mostue og Ketil Bleidin utfyller hverandre godt på denne måten.

Tittelen minner meg litt om De dødes tjern av André Bjerke som jeg leser hver påske, men handlingene har ingen likheter sådan. Dødens tjern er mer om familie, en annen slags overtro, og den tar opp et aktuelt tema som miljø og klima. Det blir heftig diskutert i boka, men ikke slik at det overdøver alt det andre. Eneste som ødela litt var kanksje slutten som ble noe for typisk og noe småslapt, men ellers en god, spennende og humoristisk bok for fleste målgrupper.

Fra min blogg: I Bokhylla