Debbie Macomber er en suksessforfatter, med flere bøker på bestselgerlistene - blant annet denne, lovet omslaget, så forventningene var høye... Men der ble jeg nok skuffet. Selve karakteren er i og for seg godt beskrevet, og plottet noenlunde bra (hun skriver om kreft) - men historien ble for lang selv om boken i og for seg ikke har så mange sider. Jeg kjedet meg på flere punkt, og det var langt mellom høydene i boka. Den var rørende til tider, det skal den ha, men den klarte aldri å bergta meg helt. I tillegg var den en rekke små skrivefeil i romanen og, som irriterte litt underveis og.
Jeg var spent på oppfølgeren til "Øya" av Hislop. Denne boken var annerledes - "lettere" på mange måter, men jeg likte "avslutningen" vi fikk på historien. Den engasjerer kanskje ikke like mye som den første, eller treffer like rørende, denne er mer koselig selv om selve bakteppet - familietragedien - er heftig nok. Jeg velger likevel å gi den en femmer.
Dette er ikke Margit Sandemos beste - så det blir ikke mer enn en treer fra meg. Rotete, og litt for for mange karakterer hun presenterer til å begynne med, som gjør det vanskelig å holde tråden. Litt rotete språk. Plottet er for så vidt greit, og i Sandemo-stil, men denne fenget meg ikke spesielt.
En anderledes bok av Margit Sandemo - lagt til en langt forgangen tid. Rart å lese en historie fra vikingtiden fra hennes hånd. Språket er noe haltende, noe moderne, men historien er for så vidt interessant og spennende nok, men den blir litt langdryg, noe som trekker karakteren ned til en firer. En firer likevel dog.
Denne boken likte jeg - og likte måten forfatteren tok meg med fra Mo og ned til Sandnessjøen og øyene rundt - til det lille øysamfunnet Elisa kom til. Jeg liker også måten Elisa fremstilles på - troverdig. Og så har forfatteren blitt bedre på humor - den nordnorske tonen slo virkelig an i denne boken. Gleder meg til fortsettelsen
I motsetning til andre serieroman-forfattere, kan Rafaelsen hoppe flere år frem i en og samme bok, som hun gjør i denne, bok nr. 2 av "Nordlysets Døtre". Vi følger hovedpersonen Kaja, til hennes liv i England, og hennes hjemkomst tilbake til Norge, før vi hopper flere år frem i tid, til hennes datter Elisa er voksen - og dermed dreier historien seg om henne. Men det virker, det er driv - selv om kanskje enkelte sekvenser om kjærlighet/elskov får vel mye linjeplass i boka.
"Nordlysets Døtre" er den andre bokserien til Ellinor Rafaelsen - originalt utgitt fra 2004, men kom i nytt opplag noen år tilbake. Denne gangen tar forfatteren oss med til Mo i Rana på starten av 1900-tallet - der utvinningen av jernmalm er i gang, og engelskmennene med sine penger inntar bygda. Det smaker liv og røre, og stemningen er satt for et godt plott. En del faktiske hendelser er på plass - som det store leirraset som gikk i november 1902 og krevde fire menneskeliv. Det er lett å bli glad i både Kaja og Gustav som er seriens hovedpersoner så langt.
Den store boken om kjærligheten, kunne like så gjerne denne romanen ha hett. Det starter med en romanse mellom to unge i Venezia, men så får vi ta del i kjærlighetshistoriene til samtlige figurer rundt. Scenen er satt til et fasjonabelt hotell - og de gjester som sjekker inn og ut. Den er morsomt, og tidvis rørende, og har noen overraskelser underveis. Jill Mansell er en mester i å skrive kjærlighetshistorier, sier forlaget, og det stemmer det, likevel når den ikke helt opp der. Men en god firer :-)
Veldig vakker og rørende slutt. Forfatteren avslutter på en nydelig måte, en serie som på mange måter har vært godt, selv om enkelte bøker føltes unødvendig. Når Tanja, 100 år gammel, oppsummerer livet sitt - var det en nydelig leseropplevelse. Siste bok heter: Ringen er sluttet. Den ble sluttet med bravur.
Serien nærmer seg en slutt, og en russisk person Natasja spilles inn i serien helt på tampen. Vi forstår vel alle hvem dette kan være, uten å lese boka, men interessant å se hvordan trådene samles, selv om dette blir vel mye av en tilfeldighet - men kanskje hadde Amuletten en magisk kraft likevel?
Liker historien rundt Elina og hennes venner Elisabeth og Knut-Erik - der har forfatteren klart å vinkle en ny historie. Ellers er det gjentakelser rundt de andre figurene. Martinas kjærlighetseventyr blir man trett av å lese om: Der er like. Om de heter Maurice, Johnny, Markus eller Fredrik.
Serien går litt på tomgang - Martinas historie, som er hovedinnholdet i denne boken, blir fort Jennys historie om igjen, med en litt annen vri. Denne boken leder dessverre ikke historien særlig videre, annet enn at man får et bredere bilde av hva som egentlig hendte med Elina.
Har alltid likt denne forfatteren, og han skuffet heller ikke i denne boken. Det er en post-pandemibok, sett fra de fattigste av de fattige, de som mistet alt - de som ikke hadde noe sted å stenge seg inne i, når vi andre gjorde det. Samtidig er det helten Niris historie - han og hans Mary, rikmannsdatteren, som velger å hjelpe ham. Niri kjemper mot sin indre stemme, mot Buddhas lære - men blir en Robin Hood som tar fra de rike og gir til de fattige. På mange måter har ikke boken en slutt - historien går videre, og vi må på en måte tenke oss den selv, når vi i dag kan sitte å ha fasiten på hvordan pandemien endte. Når en bok ender med "sult" var den vel egentlig ganske bra.
Liten og "søt roman" er vel omtalen jeg har lyst til å gi denne. Forfatteren ber ydmykt i et forord, om at dette er hennes aller første roman, hun ikke hadde tenkt å gi ut en gang, så vi lesere må ta den for det en er. Sjarmerende skrevet langt tilbake på 60-tallet - av en av våre mest folkekjære forfattere.
Underholdende - og skrevet i kjent Margit Sandemo stil - forrykende tempo, der mye løses på de siste kapitlene for ikke å snakke om sidene. Det som gjør denne romanen litt bedre, er at det faktisk ikke bare går godt med hovedpersonene - de såkalt gode også - og det er et lite pluss. Ellers er plottet intrikat, med mange mennesker, som i enkelte tilfeller kan gjøre det vanskelig å holde tritt med, hvem er hvem
Nummer 16 i rekken av "Amulettens Kraft" er en av de bedre i serien. Her flyter handlingen godt, og man slipper en del av gjentakelsene som har vært tidligere. Tråder nøstes opp i Finnmark og Russland, hvor sagaen i sin opprinnelige form starta, og det er spennende å lese. Samtidig fryder man seg over Julias lykke. Det eneste som kanskje er et tankekors, er Jenny, som har mistet sin sønn så brutalt, men så raskt - tilsynelatende - klarer å gå videre, og er mer opptatt av sitt forhold til Sigurd, som mye består av seksuell art. Undrer av og til om dette ville vært troverdig i virkeligheten, bare få uker etter at man har mistet sitt kjære barn. - men Rafaelsen bygger historien rundt figurene, så jeg lar det passere.
Selv om handlingen i denne boken for så vidt dras fremover, likte jeg ikke helt hvordan historien ble lagt opp - over år - noe med troverdigheten raknet litt - både med hensyn til barnevernssaken, men og det vanskelige forholdet mellom Julia og Tanja som går over år, og så blir løst på fem minutter. Jennys historie i Spania er interessant - og ikke minst kasuset hennes mann Marco, som man både blir glad i, men også forakter. I denne boka hopper forfatteren frem - fra Inger Johanne, Julias datter er 7 år til at hun plutselig er over 16, og dette er ikke alltid like lett å henge med i for oss som lesere.
Nummer 14 av "Amulettens kraft" oppfattes litt som en digresjon - som en bok man i utgangspunktet kunne ha hoppet over. Det som bærer historien litt - er Jennys opplevelse i Spania, og hennes romantiske bryllup med Marco. Det som der i mot skjer i Norge, med Julia og hennes barn, har vi egentlig lest for lenge siden i en annen bok i serien - den gangen om Tanja og hennes mann Benjamin. Kampen mot barnevernet.
Til tross for noen haltende dialoger, og i og for seg ikke en nyskapende måte å skrive på - i sjangeren fortid møter nåtid, er det noen fine bilder i denne romanen av Sarah Jio. Historien har en overraskende og rørende slutt, selv om man med et trenet øye også kan ane hvem den forsvunne gutten er (som romanen baserer seg på). Det etterlater seg dog noen ubesvarte spørsmål og - var hovedpersonens mann utro eller ikke? - Men kanskje er ikke det relevant for historien i det hele tatt. For oss her på berget, var det og interessant å få høre om begrepet "bjørnebærvinter" - selv om den direkte oversettelsen Frost i mai ikke dekker dette helt - men jeg koste meg med boka - så en femmer.
Dette er en roman skrevet av Sandemo etter Sagaen om Isfolket. Den gikk først som en kortere utgave i ukebladet ALLERS, før hun laget den noe lengre og den ble utgitt i bokform, allikevel føles romanen for kort. Den kunne uten tvil vært mye lengre. Baksiden i mange av Sandemos nyere romaner, er at handlingen foregår så fort. Her er et fint plott, en kjempefin i det, litt i god gammeldags Sandemo-stil, men selv om vi blir glad i Juliane, Svarten og Jorulf, så når ikke denne fortellingen helt opp.
Sist sett
