Bokelskere.no

Det virker som om Israel har perfeksjonert kunsten å bruke sin egen tragiske historie som et skjold for enhver kritikk – det er som om det å ha verdens verste tragedie i bagasjen gir et frikort til alt.

Dette traff. Man leser mangt i aviser & nett, men kommer ikke de berørte i tale. At noen kan drepe sin partner fordi de går fra en er uforståelig for andre normale folk. Dette er bok mange burde lese. Jeg benytter meg av linken til Litteraturhusets podkast fordi der er også flere podcast som andre også være interessert i + Raseriets omveltende kraft: Niels Frank og Kathrine Nedrejord.

Faen ta deg er Niels Franks beretning om tiden før, under og etter at søsteren hans ble skutt på kloss hold av sin eksmann. Enkelte steder får vi noen generelle opplysninger om kvinnedrap og drapsmennene som utfører dem, men for det meste er det tre ting vi kommer tett på:

• Drapsmannen, hvor Frank blant annet går gjennom alle tegnene som personene og institusjonene rundt ikke tok tilstrekkelig på alvor før det var for sent
• Hvor fryktelig det påvirker kvinnnen og den øvrige familien å først ha en slik mann i sin sirkel, og deretter traumene etter at drapet finner sted
• Selve drapet, som blir utlagt spesielt grundig i et parti som refererer fra rettsaken

Boka er skrevet i et saklig og nøkternt språk. Selv partiene der forfatteren skildrer sin egen eller nær families eksistensielle fortvilelse, har et språk preget av måtehold. Dermed får bokas handling og tematikk tale for seg selv. Det er godt.

Bokas siste parti - med lange referater fra rettsaken, hvor mange detaljer gjentas både internt og fra tidligere i boka - er det eneste som halter litt for meg. Samtidig er det poenger her også, f.eks. hvordan drapsmannen iscenesetter seg selv, og hvordan den traumatiserte familien risikerer å bumpe borti ham i fellesarealene under pausene.

Det er enormt mye å ta med seg fra lesingen, jeg ramser ikke opp alt. Alle vet at partnervold ofte ikke tas på alvor før det er for sent, og det er både hjerteskjærende og til å bli rasende av å komme så tett på ett av mange tilfeller, fra politiets underveldende arbeid og jussens begrensninger, til de etterlattes sår lenge etter at selve drapet finner sted, samt, selvsagt, den dreptes egne lidelser.

Niels Frank skal ha takk for boka.

PS. Forfatteren snakker godt om boka i en podcast fra Litteraturhuset i Oslo kalt Raseriets omveltende kraft, for de som er nysgjerrige, men som ikke har boka for hånden: Lenke til episoden.

Ja, antall drepte i Gaza er høyere enn det som kommer frem i media.
Det virkelige antallet vil komme frem når de som er begravet i ruinene blir funnet og kan identifiseres.

Hamas’ helsemyndigheter rapporterer inn de drepte som er funnet og identifisert. Disse tallene er det ifølge FN m.fl. ingen grunn til å betvile. I tillegg kommer alle de døde som ligger i ruinene og aldri er blitt funnet. Antall drepte totalt er dermed langt høyere enn de rapporterte.

Da mener du at Hamas rapporterer et lavere tall enn det som er tilfelle eller ikke vet. Jeg derimot mener Hamas overdriver tallene.

Hehe det skal være godt å lese noe ramsalt oppi mye annet realisme & sukkersøte romaner (forbeholdt julen). ;)

Eg og glede meg - takk for tipset! Vi får utveksle synspunkter utpå nyåret :)

«Å lese en forfatters liv gjennom bøkene han har skrevet, er en farlig øvelse. Først og fremst står man utsatt til for overivrige tolkninger: Han tenkte åpenbart slik, for han skrev det jo. Det er så mye man kan få til å passe til et prisme som er ferdig innstilt, et bestemt perspektiv på et liv som i realiteten — uten unntak — er mer komplekst. Alle biografier over skjønnlitterære forfattere balanserer mot denne risikoen. Hva de har skrevet i ulike livsfaser, antas å speile en livsverden og dens karakteridealer. For forfattere av fantasifulle barnebøker åpner muligheten seg for allegorier og fabelfigurer som forsterker bestemte karaktertrekk som forfatteren åpenbart har ønsket løftet frem. Men å sette likhetstegn med ham er åpenbart for enkelt. For Roald Dahl var verken Willy Wonka, den fantastiske Mikkel eller Dannys far i fasanjakten. Alle tre skikkelser avslører imidlertid sentrale trekk ved utsynet over livet han hadde da bøkene ble skrevet.»

Hvorfor leste jeg aldri bøker av Roald Dahl da jeg vokste opp, det har jeg tenkt mye på underveis i lesingen av biografien som Øivind Bratberg har skrevet og som ble utgitt i 2016: Roald Dahl Grensesprengeren. Var det barnelitteraturens portvoktere, bibliotekarer og lærere, som de beskrives i boken og som var negativt innstilt til hans barnebøker, som er årsak til at jeg ikke kan huske Roald Dahls bøker fra skolebiblioteket og det lokale biblioteket. Det blir bare spekulasjon fra min side. Samtidig er det mer enn merkelig at jeg, som leste som så mye at jeg etter hvert måtte lese voksenlitteratur for å stille min «hunger» etter bøker, ikke kan huske bøker av Roald Dahl.

Uansett; det var interessant å lese biografien selv om enkelte partier, der det ble ramset opp mange navn som jeg aldri kommer til å huske, hadde liten verdi for meg. Novellesamlingen Et hode kortere og andre hårreisende historier (Someone Like You), som ble utgitt i 1953 og på norsk første gang i 1955, har jeg notert meg for lesing.

Jeg gir boka mellom tre og fire på kastet.
Til tider spennende.
Veldig ekkelt tema.
Så ekkelt at det blir litt spekulativt, eller?

Nå er "Norge sett fra nord" bestilt. Det kommer til å bli en herlig lesing i julen / nyåret. :)