...when she talked about her wanderings she seemed to paint them...

But there is something colossal about any human figure when that individual becomes truly and thoroughly human. ... Walking with him through the streets of Amaroussion I had the feeling that I was walking the earth in a totally new way. The earth became more intimate, more alive, more promising. ... He spoke of little things and of great with equal reverence; he was never too busy to pause and dwell on the things which moved him; he had endless time on his hands; which in itself is the mark of a great soul.

Vi har gått veien fra orm til menneske; og i mye er vi fremdeles orm. En gang var vi aper; og selv i dag er mennesket mer apekatt enn noen ape.

"Når du tenker på det, kan du begynne å lure på om ikke hukommelsen er menneskets drivstoff. Om erindringene i seg selv er så viktige eller ikke, betyr kanskje ikke så mye, så lenge de bærer livet framover. De er jo bare drivstoff. Aviser, reklamesedler, filosofiske tekster, pornobilder og bunter med titusenyensedler - når du slenger det på bålet, er det jo bare papir, alt sammen. Ilden tenker ikke, når den fortærer papiret: 'Oi dæggern, det var Kant!' eller 'Jøss, det var kveldsutgaven av Yomiuri' eller 'Wow, sjekk de puppene!' For ilden er alt det samme papiret. Og akkurat sånn er det med minnene også. Hukommelsen skiller ikke mellom viktige, ikke fullt så viktige og aldeles ubetydelige minner, for den er alle minner drivstoff, hverken mer eller mindre."

Han kaster et blikk på vegguret. 04:33. Sekundviseren dreier glidende over urskiven. Verden fortsetter evinnelig og uopphørlig sin gang. Teori og praksis smelter sømløst sammen. Så lenge det varer.

For en ny dag er like om hjørnet, men den gamle sleper fortsatt de tunge skjørtene etter seg. Slik saltvann og ferskvann strides om plassen i elvemunningen, kjemper den nye tiden iltert for å løsrive seg fra den gamle. Selv ikke Takahashi klarer helt å bestemme seg for på hvilken side tyngdepunktet hans hører hjemme. 

Love me two times, baby mens jeg knuser koppene og kaster lp-ene ut vinduet mens ropene dine ikke treffer meg men fragmenteres og setter seg i veggene og overdøves av glass av plast og stål og rør som splintres når jeg sparker tv-apparatet ned fra benken og løper mot deg mot døren med knasende tenner og knyttede hender og du roter til håret mitt og sier at av og til er så liten at du kunne ha gjemt meg i lommen og spasert av gårde, vet du det?

Vi begravde den dagen etter, min far, min bror og jeg, jeg foreslo at vi ikke skulle grave den så veldig langt ned, i tilfelle den ble bedre, og ville opp igjen. Far sa: nå er den død og begravet. Det er det samme om det er ti centimeter eller ti kilometer under jorden. Det finnes ingen retur, gutten min. Herfra blir du bare eldre.

EVENTYR: At du står stille slik, en kveld i en høyblokk i et land, lener deg ut av vinduet da du med ett faller ut i snøværet, i luft, men du treffer aldri bakken, faller gjennom både epleskallskorpe og mantel – og opp fra jorden i et annet land og suges opp mot et vindu, kravler inn i høyblokken, blir boende der.

Tonnie satt stadig og så på den andres øyne. Blikket i dem kom ifra en helt annen verden, en verden hvor alt var skygger, og hvor ingen ting var fast og klart og enkelt. Alfred bodde allerede nå i et land som var uten oppe og nede eller høyre og venstre; i hans land var alt mulig, og alt kunne skje.

Hva jeg vil? Jeg vil finnes, jeg vil bli funnet, hentet innerst inne i dette rommet, nå som jeg er så liten at jeg nesten ikke synes, nå når jeg endelig har falt sammen til drivved, når jeg ligger rolig på gulvet, livredd, når jeg ikke lenger finnes. Da vil jeg at du skal hente meg ut, at du skal sette meg foran høyttaleren, What now my love, stryke meg sakte over håret, slik man ville gjort med et barn, fortelle meg at det kommer til å gå bra, at alt kommer til å gå bra, at havet stiger langsomt, at vi alle er gode.

Jeg våkner hver eneste morgen. Hadde jeg kunnet velge, ville jeg latt være.

Alle har vi våre tunge stunder. Dager hvor meningsløsheten kommer krypende og vi synker inn i kynisme og ironi. Dager hvor vi slutter å tro på kjærligheten og på at alt vil gå bra til slutt.

Hold ut. Omtrent så enkelt som det. Eller så vanskelig. Som en formel mot et eller annet, eller for noe. Bare denne ene, korte setningen, disse to ordene, klippet ut fra en avis, gulnet i kantene, slått opp på døren ut til korridoren, ut til sykehusets tilsynelatende uendelige rekker av rom og dører, ut til mottaket, parkeringsplassen, ambulansene, menneskene, avisutklipp med to ord: Hold ut. Sort på hvitt.

Jeg har lyst til å forsvinne. Jeg skulle ønske at jeg kunne fly ut av rommet, åpne vinduet, kaste meg ut, få fart. Forsvinne. Jeg ønsker at jeg var et helt annet sted.

Det er vanskelig å si når det startet. At jeg begynte å skli bort. At jeg begynte å forsvinne for henne. Det kan ha vært så mange anledninger. Det kan ha startet når som helst. Begynte å smuldre foran henne, gå i oppløsning foran kaffekoppen hennes. Hele tiden med hender knuget under bordet. Tenner sammenbitt. Lukkede øyne.

Det er først når man gir opp at det virkelig tar slutt

Så gikk jeg lydig og satte meg i bilen, jeg ville bare sove, jeg ønsket bare å flyte avgårde, sveve over byen, bekymringsløst, som et barn i baksetet om kvelden, på vei hjem fra julebesøk eller fjelltur, med nevene knyttet om posene med boller og brusen skvalpende i flasken, belegget som har lagt seg på tennene og som skal pusses av når vi kommer hjem, før noen legger meg i sengen, krøller dynen opp under føttene, slik at de ikke skal bli kalde, stryker meg over håret og sier at det finnes så mye tid, du er heldig som bare er et barn, det er et hav av tid der ute, det er bare å ta den tiden du trenger.

Jeg ville at alt skulle ha stått stille, fjorårets støv i karmen. Men det er nesten ingenting som står stille. For fjellene reiser seg, kontinentalplatene forskyver seg hvert år, og gamle vennskap ruster i regnet.

I løpet av vinteren var det som om øynene hennes fikk et gjennomsiktig skjær, uten at det førte til at man kunne se noe gjennom dem. Noen ganger stirret hun meg dypt og granskende inne i øynene, uten noen åpenbar grunn, som om det var noe hun ville ha tak i, noe hun lette etter. Da ble jeg fylt av en blanding av ensomhet og utilstrekkelighet.