2010
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boken handler om tiden etter at en katastrofe har rammet Arvids familie. Flere år seinere gjennomlever Arvid noen uker i en tilstand der "i kjølevannet" også står i forhold til levd liv, hans eget og andres, liv som er slutt og ting som er gjort som man ikke lenger kan gjøre noe med. Særlig er det minnet om faren sin Arvid konfronteres med, men spørsmålet om hva sorg er, gjelder likedan ovenfor kvinnen og barna han ikke lenger lever sammen med, samt den gjenlevende broren.
Omtale fra forlaget
En katastrofe har rammet Arvids familie. Nå, seks år seinere, gjennomlever Arvid noen uker der han befinner seg "i kjølvannet" på flere måter; i forhold til det ufattelige som har skjedd; i forhold til levd liv; hans eget og andres; liv som er slutt og ting som er gjort og som man ikke lenger kan gjøre noe med. Særlig er det minnet om faren sin Arvid konfronteres med, men spørsmålet om hva sorg er, gjelder også overfor kvinnen og barna han ikke lenger lever sammen med, samt den gjenlevende broren. Tonen er røff, humoren utpreget, og språkkunsten gjennomført som alltid hos Petterson.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2001
Format Heftet
ISBN13 9788249500246
EAN 9788249500246
Serier Oktober paperback Arvid Jansen (3)
Språk Bokmål
Sider 189
Utgave 2
Tildelt litteraturpris Brageprisen Skjønnlitteratur 2000
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Tidligere har jeg kun lest "Ut og stjæle hester", "Til Sibir" og "Jeg forbanner tidens elv" av Per Petterson, og jeg tilhører nok en av de sjeldne som ikke helt har klart å få tak i magien i Pettersons bøker - kanskje spesielt ikke hva gjelder "Ut og stjæle hester". Mange har forsøkt å forklare meg den, og har lykkes et bitte lite stykke på vei, men ikke helt. Uansett - jeg gir meg ikke, og har nå altså lest enda en av Pettersons bøker, denne gangen ei tynn lita flis som det bare tok et par dager å komme gjennom.
"I kjølvannet" skal være en av fire - muligens fem? - bøker om Arvid Jansen og hans familie, leste jeg et sted. Bøkene er nokså frittstående og står for så vidt på egne bein, men det kan nok likevel være en fordel i alle fall å vite om de andre. "Til Sibir" (1996) og "Jeg forbanner tidens elv" (2008) er to av bøkene i "serien". "Ekkoland" (1989) er en tredje. "I kjølvannet" handler om tiden etter de handlingene som finner sted i "Jeg forbanner tidens elv", selv om den altså kom ut åtte år tidligere.
Forfatteren selv mistet mor, far, en bror og et søskenbarn i Skandinavian Star-ulykken i 1990, og med dette som bakteppe blir det kanskje enklere å forstå romanfiguren Arvid Jansen - for ikke å snakke om hvilken bragd det er å skrive en slik bok uten å bli for personlig, eller for den saks skyld å klare å ha den nødvendige distansen til hendelsen slik at man unngår å bli sentimental.
I bokas åpningsscene får vi vite at Arvids familie ble rammet av en katastrofe seks år tidligere, da foreldrene ble drept - ja, nettopp i Skandinavian Star-ulykken. Det er en ensom og desillusjonert mann vi møter i denne boka. Han er skilt, hard og forbitret der han sitter og mimrer over sitt eget levde liv, og møysommelig forsøker å komme seg til hektene etter at det meste har rast sammen. Selv unngikk han å være ombord i båten som tok hans foreldres liv, fordi han glemte å kjøpe billett. Han sliter med et uavklart forhold til sin far, som han egentlig aldri kjente, men nå er det for sent å få gjort noe med dette. Innimellom aner vi noen lysglimt, men de er heller små ... Samtidig som vi blir vitne til en voksen manns sorg over noe som skjedde for en del år tilbake, kommer vi nokså tett på i forhold til hans sorg etter å ha mistet sin kone og den daglige kontakten med sine barn.
Jeg skal ikke underslå at jeg kanskje hadde fått mer ut av denne boka dersom jeg hadde lest den selv, i stedet for å lytte til lydbokutgaven. Når det er sagt, vil jeg spesielt berømme Finn Schau for sin ypperlige opplesning! Nok en gang sitter jeg likevel tilbake og undrer meg over hva det er jeg ikke helt forstår som skal være så genialt med Pettersons bøker? Er det fordi jeg er kvinne at jeg ikke helt forstår? På samme måte som menn ikke er helt med på notene når det er tale om "dame-bøker" med mye føleri? Jeg vet ikke, men det er betimelig å stille spørsmålet. Jeg får uansett lyst til å sitere en bokanmeldelse fra Dag og Tid nr. 14, datert 6. april 2000: "I kjølvannet vil truleg bli ståande som ei av dei finaste og varaste skildringane vi har i norsk litteratur av forholdet far son, fordi det er skrive i forlenginga av ei djup og uutsletteleg sorg. Ja, kanskje derfor og nettopp derfor. Sorg kobla saman med ein grunnleggande tvil er gammalt brygg som alltid har gitt stor diktning." Jeg ender med terningkast fire - egentlig i all ydmykhet! Og er samtidig lutter øre for andre oppfatninger av boka!
Etter denne har jeg lest alle bøkene Per Petterson har skrevet. Den rommer hans livs store tragedie selv om dette ikke er en selvbiografi. En tragedie han ikke har snakket mye om. Skal jeg oppsummere hans bøker er det to ting jeg liker: menneskeligheten og at han gir meg det rom som skal til for å tenke selv.Dermed er det lettere for meg å gå inn i handlingen Mer i et innlegg på bloggen min
På sitt beste skriver PP gyselig godt, med høy gåsehudfaktor. Det er likevel ikke tvil om at han noen ganger blir litt for pludrete og går for enkle språklige løsninger. Som i denne romanen.
Har läst boken tidigare men den blev inte bättre av att jag läste om den. Blir mest nedstämd av boken och undrar varför den skrevs.
Det er mørkt inne, men ute er det lyst. Det er morgen, det er sol mot nakken, men jeg tør ikke snu meg.
For meg var den hytta full av minner om onkler og tanter og blæretang og glassmaneter og fysiske nederlag jeg godt kunne leve foruten. Det var ikke plass. Livet mitt var fylt til bristepunktet, og det hadde vært sånn året før og året før det igjen(...); hvert år bombarderte meg med valg jeg skjønte fint lite av og ga ikke rom til noe ekstra, jeg var tørr i halsen av å løpe etter, alltid for seint...
Jeg både røyker og drikker når det passer meg, og det passer meg ofte
Og jeg ble aleine og visste ikke hva jeg skulle gjøre med dagene annet enn å fylle dem
Jeg skulle skilles, og jeg visste det. I én uke hadde jeg vært der og venta på henne jeg hadde sett bak meg i speilet nesten hver morgen i femten år, og nå prøvde jeg å glemme hvordan hun så ut. Det var så varmt at jeg var lam i kroppen, sola steikte og alt jeg hadde lyst til var å sitte i en stol og drikke noe sterkt, men det kunne jeg ikke, for jeg hadde døtrene mine med meg og måtte fylle dagene med all slags ting som hørte sommeren til så jentene skulle tru det var en helt vanlig ferie
Og de så på hverandre og frykta det verste, og han kom seg jo, om han aldri ble den samme igjen
Januar 2015:
Februar 2015:
Mars 2015:
April 2015:
(Etter dette ble jeg opptatt med å skrive min egen bok, og la resten av livet mitt - og bøkene - på hylla)
Juni 2015:
September 2015:
November 2015: