2015
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Hun er nitten år og har nettopp flyttet til Bergen der hun skal bo i en ettromsleilighet. Hun søker på jobber hun håper hun ikke får og møter ikke til forelesningene på universitetet. Hun har en venn i den nye byen, Julie. Det er alltid Julie som ringer, aldri omvendt. Og mannen hun pleide å treffe før, vil komme på besøk.
Iblant er stedet hun kommer fra så tydelig for henne: den døde ormen hun syklet forbi hver dag en hel sommer, den glødende elgkroppen som hang fra taket etter jakten hun var med på, moren som mistet et barn.
Men nå har hun valgt et voksenliv i byen over fjellet. Aller mest ønsker hun å være alene, selv om det betyr å være blakk, ensom, langsom.
"Klokken og sengen" er et portrett av en ung kvinne i en ny by.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788249514922
EAN 9788249514922
Omtalt sted Bergen
Språk Bokmål
Sider 140
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Hovedpersonen i Eline Lund Fjærens bok Klokken og sengen forsvinner fra verden. Ikke fysisk (hun bor midt i Bergen), men fra samfunnet. Hun studerer ikke, jobber ikke, har minimal kontakt med andre mennesker og liker seg best på hybelen. ¨
Tidlig i lesningen fikk jeg assosiasjoner til Tomas Espedal, som også skriver mye om det å sitte inne. I likhet med Espedal skriver Fjæren fra Bergen, uten at byen har en dominerende plass i fortellingen. Til forskjell fra Espedal spiller heller ikke kjærlighet en stor rolle i Klokken og sengen. Hovedpersonens forhold til andre mennesker er mer preget av undring og observasjon enn av menneskelig nærhet i Fjærens bok.
Du trenger med andre ord ikke lese denne boka hvis handlingen er det viktigste for deg i en bok. Det skjer ikke så mye her, det er de bittesmå skiftene i tilværelsen som skildres. Fjærens store talent er evnen til å hvile i detaljer og stemninger, uten at det blir kjedelig å lese. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider,)
Minner mye om Bergen, byen jeg flyttet til og bodde i flere år samtidig som jeg studerte og jobbet. Den omhandler vanskeligheter med å bli voksen og selvstendig, og forherliger ikke livs-situasjonen, tvert imot så problematiserer den hvordan overgangen til voksen og selvstendig kan føles, men trolig mest fra et feminint ståsted. Handlingen er fantasifull, og gjorde meg nysgjerrig. Fra en som ikke har bodd hele livet i Bergen virket stedsbeskrivelsene oppvekkende og tidsrealistiske.
Hadde lest godt om boken og derfor ville jeg lese den. Men jeg ble ikke fanget og da biblioteket purret på innlevering ble valget lett. Det ble ikke forlengelse av lånet.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet hender jeg frykter det verste, nesten så intenst at jeg til slutt ønsker at det skal inntreffe, slik at det ikke lenger blir nødvendig å tenke, eller vente på at det skal skje.
Det er noe besynderlig over dette håpet. Som aldri tar lærdom av tidligere skuffelser [...]
Fire uker, så kom den: oppfatningen av ikke bare å være alene, men også ensom.
Hver morgen er det ingen som trenger meg.
Brystet synker. Magen puster på nytt. De anspente og etterhvert betente skuldrene har endelig beveget seg nedenfor og under hakepartiet. Det er denne umistelige roen som kun oppstår når jeg er alene. Som om tosomheten, eller flersomheten i det hele, blir for trang.
Av og til lurer jeg på om det er selvvalgt. Om det snarere er følelsen av at jeg må, at jeg virkelig er nødt til å være alene, eller om det er mitt eget, genuine ønske. Man skal ha en viss kjærlighet til angst for å kunne bo på denne måten. En slags urokkelighet. Vinduene mine er lukket, tre på rad; en vegg av glass.
Det ville være dumt av meg å savne noe så absurd, men det er slik de utspiller seg, minnene, så snart du får dem på avstand, begynner du å tiltrekkes av dem, selv de vondeste minner vil du etter hvert, dersom tiden skaper den nødvendige avstanden, betrakte på en annen måte, kanskje vil du til og med se på dem med en slags sympati for den du var da, stirre på dem og ikke kjenne behovet for å knipe sammen øynene.
Vi ler. Samtalen er uanstrengt, som om den hele tiden lå der og ventet på å bli ført, det var jo bare en samtale, det var jo henne, et menneske som, formodentlig i mangel på alternativer, pleier jeg å innbille meg, ønsker meg godt.
Slik var det hver gang, hver gang var det første gang, ofte med flere måneders mellomrom.
Hun sa ofte: Du kjeder deg. Jeg sa at hennes entusiasme var så stor at det ikke var plass til min. På nytt sa hun: Du legger ikke merke til naturen. Jeg sa: Jeg har sett det før.
Skriving er forlengelsen av lesing. Her er de jeg leste (og deretter omtalte på Sølvbergets nettsider) i 2015.
Bøker jeg har lest i 2015.