Bokelskere.no

-Hvorfor har du kommet tilbake? spør jeg. Og jeg vet ikke om det er meg eller mor Fred ser på når han svarer: - For å fortelle deg alt dette.

..at det meste vet vi ikke, det er så lite vi vet at det knapt er synlig i forhold til alt vi er uvitende om, som en maur på Mount Everest, en dråpe i Dødehavet, og det lille vi vet må vi ikke glemme og det vi tror vi vet må også regnes med. Og jeg kan i hvert fall høre når disse tankene treffer, for etter et langt svev blir de til ord i min munn.

Vi er ikke sporløse. Vi drar et kjølvann etter oss som aldri lukker seg helt, en flenge i tiden vi så møysommelig legger bak oss.

[..] mens jeg ble igjen der nede i mosen og barnålene [..]

Og slik begynte det jeg kaller min mellomtid, min første mellomtid, som det skulle bli så mange av, og som noen helst vil stryke, klippe bort dramaturgene ser rødt når disse lange, stille scenene kommer, produsentene hiver manuskriptet i nærmeste søppelkurv, regissørene ber deg skrive inn en fremmed mann med maskingevær eller en ulykkelig barndom og går på toalettet mens de venter på ny versjon, de vil heller ha mord og høy musikk og nedtoning til sort, de vil heller ha reklame, de vil heller ha alt annet enn dette, for det de er reddest for er å kjede seg. Men de har ennå ikke skjønt at det er i disse hjørnene av fortellingen at vendepunktene kan ligge, den ventede uroen, som stiger sakte fra bunnen og sprer sine ringer nedenfra.

Til Branum fra Fred.

Og jeg skjønte at latteren ikke virker når du er alene.

-Er du syk? spør hun. Og Arnold Nilsen må snu seg mot veggen for at hun ikke skal se at han er like ved å gråte, for noen bryr seg om ham, noen lurer på hvordan han har det, og denne omsorgen bringer ham nesten ut av fatning.

“For den gamle vet alt om sorg. Sorgen er Den Gamles kraft. Det er den hun lever på, den er hennes storm, den driver henne. Hun vil lære Vera dette, å bære sorgen som en triumf og smerten som en bukett som skal blomstre hver natt”

(…) i dette øyeblikket tok jeg en avgjørelse, uten å tenke, jeg bare tok den å visste at den var riktig: Jeg skulle skrive ned mine drømmer.