Bokelskere.no

Naboen står bak meg. Jeg kan kjenne lukten av søppelet hennes. – Har hun reist fra deg nå, sier hun. Jeg snur meg. Hun begynner å ligne på avfallet hun alltid bærer i en plastpose, en dag tar hun kanskje feil og presser seg inn i søppelsjakten og faller ned i det stinkende mørket. – Hun skal bare på ferie, sier jeg. Damen smiler og en tung ånde strømmer fra ansiktet som om hun har munnen full av gammel fiskeslo og gamle kyllingvinger.

– Medlidenhet er bare en fornem form for forakt, Barnum.

– Du klipper bort livet ditt og alkoholen er saksen, sier Peder.

Garderober er ensomme steder. Alle garderober ligner på hverandre. Det er den samme lukten. Det er den samme historien. Garderober er der sorgen og smerten blir hengende, som gjenglemte plagg ingen vil komme tilbake for å hente. Seirene tar du med deg ut i skolegården, i gatene. Nederlagene lar du bli igjen.

Alle mister sjelen sin en gang imellom, sier hun. Det gjelder bare å få den på plass igjen fortest mulig. – Hvordan klarer man det? – Gjøre de riktige tingene, sier moren.

– Du har vel ikke tenkt å gå gjennom livet uten å kunne danse? Hva? Rhumba. Cha cha cha. Tango! Tenk på tango, Barnum! Tenk på hva du kan gå glipp av? Jeg tenkte meg lenge om, men ikke på tango, cha cha cha og rhumba. Jeg tenkte på alt jeg gjerne ville gå glipp av og at det meste i livet går man faktisk glipp av og det var en mager trøst, men likevel en trøst.

Og jeg ser for meg det tomme bordet på Theatercafeen, med mitt navn på, Barnum Nilsen, kl. 20.00, det eneste bordet som ingen setter seg ved, og dette er også et ekko, et ekko av tid, skyggen av en diskos som spinner gjennom blendende sol.

Bente Synt var ikkje fornøyd med svaret. – Har du noen nye prosjekter på gang? spurte hun. – Jeg jobber med en moderne versjon av Dantes Guddommelige Komedie. – Javel? – Jeg tenker meg storbyen som helvete og Beatrice er guide i et reiseselskap.»

Vivian løftet glasset sitt. – Hva skal vi egentlig med steder? Kan du fortelle meg det? Jeg satte glasset ned på den seige ølbrikken. – De gjør oss hele, sa jeg lavt.

Og hele dagen sitter vi på svaberget nede ved stupebrettet, mens moren har parkert stolen i den blafrende skyggen under epletreet og der maler hun oss. Hun har en stor, hvit hatt på hodet og mer ser vi ikke av henne. Det er ikke en eneste sky på himmelen, vi blir brune og det er akkurat som om Peders hår falmer, det kler ham, selv om han ser ganske sur ut. Jeg lurer på om moren klarer å male det, at vi forandrer oss, før bildet er ferdig, at vi ikke lenger er de samme. Men vi får ikke se hva hun maler. Faren kommer med kald appelsinsaft når vi blir tørste og hver time bader vi. Vi hopper på likt fra stupebrettet og synker helt til føttene når de glatte steinene og der skyver vi fra og svømmer opp i solen som henger i en tråd av skinnende dråper. – Jeg har dere snart! roper moren. Og vi setter oss på plass igjen og er tørre med det samme. Moren nynner en kjent melodi, under epletreet, under den brede, hvite hatten, bak staffeliet, og når jeg siden hørte denne låten kunne jeg kjenne heten på svaberget den dagen, jeg måtte lukke øynene for ikke å bli blendet og duften av varm solkrem og tobakk fylte meg med en underlig, sitrende sorg jeg ikke helt kunne begripe, for alsri hadde jeg hatt det bedre enn da, på det hete svaberget, Ildtjernet, sommeren med Peder, og kanskje det er akkurat dette som er navet i sorgens hjul, som spinner gjennom våre liv, at det er forbi, at øyeblikket akkurat er forlatt. – Jeg har dere snart! roper moren en gang til. Og selv Peder smiler, trekker inn magen og prøver å vise muskler. Faren slipper isbiter i glassene våre, en klirrende, kjølig lyd på bunnen av solen.