Bokelskere.no

Jeg kan dykke, sa Sophia. Vet du hvordan det er å dykke? Farmoren svarte: Selvfølgelig vet jeg det. Man slipper alt og tar sats og bare dykker. Man kjenner tangklasene langs bene, de er brune, og vannet er klart, lysere mot overflaten, og bobler. Man glir. Man holder pusten og glir, og snur seg og stiger oppover, lar seg stige og puster ut. Og etterpå flyter man. Bare flyter.

Du må da forstå at livet er vanskelig nok som det er, om man ikke skal straffes for det etterpå. Man blir trøstet, det er jo hele ideen.

Man kan ikke stole på dem som bare lar alt skje.

Den uforklarlige frykten er så vanskelig å lindre.

Det var ikke farlig, små barn har en hel ape i seg, de klamrer seg fast og faller ikke, bare man lar være å skremme dem.

Den sommeren Sophia opplevde en ny trassalder, var det regnfullt og kaldt og lite hyggelig å være ulykkelig utendørs. Derfor søkte hun sin ensomhet på loftet. Hun satte seg oppi en pappeske og stirret på slåbroken, hun sa forferdelige og knusende ting høyt, og slåbroken hadde meget vanskelig for å svare igjen.

Ethvert menneske som bor på en øy, lar fra tid til annen blikket gli over horisonten. Man ser de gammelkjente bergenes buelinjer og sjømerkene som alltid har stått på samme sted, og man blir bestyrket i sin rolige bevissthet om at sikten er klar og alt er som det skal være. Sikten var ikke klar lenger. Den ble brutt av en stor, firkantet villa, et nytt og truende landemerke, et dypt hakk i den iaktagelse av horisonten som så lenge hadde vært deres egen. Den anonyme skjærgården, som var øyas terskel mot havet, hadde fått et fremmed navn og lukket sine laguner. Og det verste av alt, de var ikke lenger den familien som bodde lengst ute.

Det er rart med kjærligheten, sa Sophia. Jo mer man elsker en annen, desto mindre liker den andre deg.

Det er ganske riktig, bemerket farmoren. Og hva gjør man da?

Man fortsetter å elske, svarte Sophia truende. Man elsker verre og verre.