Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Sophia foretrekker lemon juice, forklarte farmoren og tenkte: Vi må lære henne folkeskikk. Vi har gjort en feil, hun må treffe folk hun ikke liker før det er for sent.
Kan hun tegne? spurte Sophia dystert.
Nei, svarte farmoren, antagelig ikke. Hun hører nok til dem som lager én eneste god ting og siden aldri mer.
Håret hennes tåler ikke saltvann, forklarte Sophia trist. Det ser fælt ut. Og det var håret jeg likte.
En kan ikke stole på dem som bare lar alt skje.
Farmoren gikk opp over knausen og tenkte på fugler overhodet. Det slo henne at ingen andre dyr hadde deres evne til dramatisk å understreke og fullkommengjøre et forløp, årets og værets vekslinger og de skiftninger som stryker gjennom en selv.
Det var bakende varmt og stille og ensomt. Huset krøp sammen som et langt, flatt dyr, og over huset fløy svarte svaler med gnislende skrik, de var som kniver i luften.
Jeg ber altså ikke til ham en gang til, sa Sophia rasende.
Han vet det jo allikevel, sa farmoren, som lå på ryggen i stavnen. Hun tenkte at med Gud er det slik at han hjelper nok, men først etter at man har anstrengt seg litt.
Å lete og samle er noe helt for seg selv, fordi man ser ikke annet enn det man leter etter.
Hvem skal han lure? spurte Sophia.
Slektninger, sa farmoren. Vemmelige slektninger. De forteller ham hva han skal gjøre uten å spørre hva han har lyst til, og derfor har han ikke lyst til noe i det hele tatt.
Så fryktelig! ropte Sophia. Det ville aldri hende med oss!
Nei. Aldri! sa farmoren.
Lukt er viktig, den minner om alt du har opplevd, den er et hylster av minner og trygghet.