Bokelskere.no

Selv kunne Karl Marx si, når han så hvordan andre tok for seg av tankene hans, at "marxist var han i hvert fall ikke."

Charles Darwin var dradd ut som en liten bortskjemt overklassegutt, med en mislykket skolegang og utdannelse - ikke engang brukelig som prest på landet, som faren hans uttrykte det.
Han kom hjem med nok vitenskapelig materiale til et helt liv i studier og forskning - ...
Det var bunker av rene reiseskildringer også, og han skrev godt som de gjerne gjør, de som ser godt.
Og det viktigste av alt, han var tilbake med hodet fullt av ideer som ingen hadde våget å satse på før.

Hvor var det for eksempel blitt av mastodontene, de største dyr som fantes en gang i tiden? De var blitt helt borte.
Jo, det var fordi de var for tunge for Nokas Ark, han kunne ikke ta dem med da regnet kom, sa kaptein Fitzroy - og mente det.

Darwin var og ble fullstendig upolitisk, han kunne ikke tenke seg å bli med i noe så offentlig som et kommunestyre engang.
Han var i det hele tatt så sky og skrøpelig, så redd for det levende livet omkring seg, at man trygt kan si han ble den han ble på tross av seg selv - en av gigantene i menneskenes åndelige utvikling.

Charles Darwin var et snilt og mildt menneske som ikke ønsket noe oppstyr - hverken om seg selv eller andre. Han utdannet seg til teolog og hadde tenkt seg et lite, fredelig kall på landet med tid og stunder. Han var født til rikdom og hadde ikke hastverk. Familien regnet ikke med at han ville bli til noe, hverken sånn eller sånn, og lot han pusle med sitt.
Som var å samle på bier og biller og andre små vesener.

Dere må tro, sa han, tro på at livet kan være stort og edelt. Så stort at vi ikke har råd til å slentre gjennom det på slump. Og så edelt at vi må kjempe for det med alle våre evner, for det høyeste og beste vi bærer inne i oss.
Akkurat slik levde William Ewart Gladstone - den strenge, alvorlige mannen - sitt stormende liv.

De dro fra hver sin kant, må ha passert hverandre på veien og endt begge på den motsatte siden - like langt fra hverandre ved veiens ende.

( Om Gladstone og Disareli - to britiske statsministre på 1800- tallet.)

Som så mange store, usedvanlige mennesker var hun en gåte - kanskje også for seg selv, innerst inne.
( om Florence Nighthingale)

"Vi er fornuftige folk, her i landet," sa Wellington. "Særlig når det regner."

Nå var det egentlig forbudt å duellere - man kunne bli tiltalt for mord om man skulle komme til å drepe en fyr i en duell. Men det hadde vært nesten tre hundre dueller bare mens kong Georg III satt på tronen. Og innpå hundre av dem endte med døden. Siden det skulle være et oppgjør mellom gentlemen , lot man som oftest som ingenting.