Bokelskere.no

Legene prøvde å få henne over på en slankende diett - men ga det opp da de fant ut at hun bare tok dietten sin i tillegg til den vanlige kosten. Frokosten begynte alltid med havregrøt og fortsatte med egg og bacon, et par skiver med toast, noen rundstykker og frukt - epler, bananer og appelsiner. Med fisk og en kald kjøttrett til, når hun var opplagt til det.

Det var ved en slik middag på Buckingham Paracet en viss dronning Kapiolani fra Hawaii lente seg over mot Victoria og sa:
"Deres Majestet, jeg er en slektning av Dem med blodets bånd."
"Jaså?" sa hun, med et stramt drag om munnen.
"Javisst," sa Den svarte dronningen, som hun ble kalt, " det var min bestefar som spiste Deres kaptein Cook."

Dickens kunne ha flere romaner gående samtidig, og de fleste av dem ble på både to og tre bind. De kom først ut som fortsettelsesfortellinger i uke- og månedsblader - eller heftevis - og Dickens skal ha vært like spent som leserne på hvordan det ville gå med menneskene som befolket dem. Det må være minst et par tusen personer til sammen, like mange som i en middels engelsk by på den tiden. Og de skulle alle ha sitt eget liv og sin skjebne, hvert sitt utseende og antrekk - og oppføre seg etter sin spesielle natur i alt de sa og gjorde.
Alle mennesker var spesielle for Dickens - det vr den sterke innlevelsen som gjorde ham til den store dikteren han ble.

"Hva er det som kan få et menneske til å risikere å ende i kannibalenes gryte, for å finne en elv - som kanskje ikke eksisterer?" spurte han i dagboken. Og han ga ikke noe svar.
( David Livingstone )

"Dr. Livingstone, formoder jeg", sa mannen og hilste dypt med tropehjelmen for den fillete fyren som kom vaklende ut av teltet.
"Dr. Livingstone, I presume ..."
( Et av verdens mest kjente sitater!)

Nå var det bare tre innfødte som fulgte med ham. Han ble plaget av byller på føttene og kunne ikke lenger få på seg skoene. Et sted ble han liggende i malaria og dysenteri i åtte måneder. Men han kom seg, som så ofte før - og fikk lest Bibelen fire ganger til innen han var på benene igjen.
( David Livingstone)

Og han dro nordover igjen, så snart han hadde satt familien av gårde - i juni 1852. Han hadde ikke søkt om tillatelse fra misjonsselskapet i London til å legge ut på egenhånd, slik han nå hadde tenkt det. Men han skrev at han kom til å ta denne turen uansett - det var blitt hans livs mål.

Og hun kunne for sin del skrive med stor tilfredshet sørover til moren - at hun gjorde som hun hadde lært hjemme, smurte alle rom med kumøkk minst en gang i uken. Det trakk støvet til seg bedre enn noe annet, tok knekken på lopper og lus - og luktet godt!
Mrs. Livingstone fikk fem barn på seks år. "Hun har dessverre den uvanen å nedkomme når vi er lenger fra folk," skrev Livingstone i dagboken. Han kom seg ikke til å nevne at han selv hadde hatt noe med den siden av saken å gjøre.

Som boerne, de opprinnelige hollandske settlerne i Sør-Afrika - reiste de med en diger vogn med kalesje over, trukket av ti- tolv okser. Der laget de maten og der sov de - man kan gjerne kalle den historiens første virkelige campingvogn.

Det kunne ikke være noen tvil. David Livingstone var kommet hjem. En legende alt mens han levde. Og en helt og en helgen ved sin heroiske død.
Hele London var på benene og folk kom langveis fra for å vise ham den siste ære, det ensomste menneske på jorden mesteparten av sitt liv.