Bokelskere.no

Så langt kan det altså være mellom et menneskes ytre og indre liv, og det burde fortelle oss en del, det burde lære oss ikke å stole for mye på det ytre, den som gjør det, går glipp av innholdet.

Den som har dratt alene over fjellslettene i stille sommernetter, bare i selskap med himmelen og fuglene på mo, har sannsynligvis ikke levd forgjeves.

Han tier, nesten skrekkslagen, nesten sint på seg selv fordi han sånn uten å nøle hadde revet ut hjertet sitt og vist det frem til en ukjent kvinne, der ligger det i den fremstrakte hånden som en blind, klynkende kattunge.

Drømmene befrir oss iblant fra livet. De er solskinnet bakom verden.

Noen dikt tar oss med dit ingen ord kan nå, ingen tanke, de tar deg med inn til kjernen, livet stanser opp et øyeblikk og blir vakkert, det blir gjennomskinnelig av savn og lykke.

Jeg vet ikke hvor mørket kommer fra, jeg tror det kommer fra samme sted som lyset, og jeg tror det senker seg fordi vi lar det skje. Jeg tror det er vanskelig å hente frem lyset, ofte veldig vanskelig, men jeg tror også at det ikke er noen andre som kan hente det frem for oss.

Ordene våre er som et slags redningsmannskap i uavlatelig utrykning, de skal redde svunne hendelser og sluknede liv fra glemselens svarte hull, og det er slett ingen liten oppgave [...]

... godhjertethet hos et menneske kan frembringe skitt og lort hos andre.

...,for hvis det er noe som kan redde oss, så er det øynene til et tre år gammelt barn,...vi burde aldri ta viktige avgjørelser uten å se inn i slike øyne.

De tier sammen. Tausheten finnes i alle varianter. Iblant tier folk sammen fordi et eller annet har skjedd i livet, noe der ordene ikke strekker til, noe som språket ikke greier å berøre, og det er slik disse to mennene nå tier sammen. Den ene står, den andre ligger, den tredje ble liggende ute og dø, sovnet inn i snø - han er stillheten. Det er så mye som tas fra oss, og til slutt alt.