Bokelskere.no

Det er vanskelig å hate den men elsker, sier hun til gutten, trolig det vanskeligste som finnes, men så roer man seg igjen og tilgir alle. Bortsett fra seg selv.

Mannen dør dersom du tar brødet fra ham, men uten drømmer visner han.

Noen ord er skjell i tiden, og inne i dem ligger kanskje minnet om deg.

Uten synd, intet liv.

Det er lett å føre seg selv bak lyset når man er alene, man kan nesten skape seg sin egen personlighet, være klok, overveiet, ha svar på alt, men når man er ute blant folk, arter det seg helt annerledes, da settes du på prøve, der er du ikke overveiet, ikke på langt nær så klok, du er iblant en helvetes idiot og sier alt mulig tull.

Helvete er å være død og oppdage at du ikke tok vare på livet ditt mens du hadde sjansen.

Den som dør forvandles på et blunk til fortid. Det spiller ingen rolle hvor viktig personen var, hvor mye godhet og viljestyrke den var i besittelse av og hvor utenkelig livet vil bli uten den: døden sier klokk, livet forsvinner i brøkdelen av et sekund og personen forvandles til fortid. Alt som var knyttet til den omgjøres til minner som du strever med å ikke glemme, for det er et svik å glemme. Glemme hvordan personen drakk kaffen. Glemme hvordan den lo. Hvordan den kikket opp. Men likevel glemmer du. Livet krever det. Du glemmer langsomt og smertefullt, og det kan bli så sårt at det skjærer deg i hjertet.

Vi trenger kanskje ikke ordene for å klare oss, derimot trenger vi ordene for å leve.

(...) vi er det vi sier, men også det vi tier om.

Selv kjempen Gvendur lurer seg til å lukke øynene et øyeblikk, musikk minner ham ofte om noe godt og vakkert, og han merker det best når han er alene med seg selv. Men han er litt engstelig for at Einar skal se det, han er nok ikke særlig begeistret for at mannfolk lukker øynene i våken tilstand, og Gvendur gjør helst ikke noe som Einar misliker, livet er vanskelig nok som det er.