Bokelskere.no

Men så skjønte jeg at han hadde rett. Jeg har kastet bort fortiden vår. Det som kunne vært fortiden vår, tilhører nå noen andre.

(..) jeg gjør dem om til ett menneske, menneskene jeg har elsket, trodd jeg kunne elske, slår seg sammen, alle tidligere forelskelse vokser sammen til én forestilling, som greinene på et tre vokser ned i stammen, forsvinner under jorda, jeg begraver dem der (..)

Jeg trodde kjærlighet innebar å oppdage et nytt menneske, men det er å oppdage seg selv, og det er smertefullt

Og hvordan skulle vi klare dette i det lange løp, om det var tungt allerede nå?

Selv tenkte jeg at jeg snart var nødt til å slippe noen helt inn, men det skjønte jeg ikke lenger hvordan man gjorde. Jeg var et primtall som ikke kunne deles på flere. Jeg hadde falt og slått meg så mye, og jeg trodde nesten at kjærligheten var noe som ikke lenger gjaldt meg, at jeg stod utenfor, at det å være to var blitt umulig

Folk møter hverandre ikke med blanke ark, uten en fortid, det er ikke sånn det er å være menneske

Før trodde jeg at det gode med skogen er at der vet jeg hvem jeg er, men sannheten er at jeg i skogen endelig blir fri fra meg selv, jeg kan bare være. I skrivingen bestemmer jeg selv hvem jeg er, men også der er det først idet jeg gir opp beskyttelsen, at det blir noe jeg kan kjenne meg igjen i, når jeg kommer løs fra tanken om hva det skal være, bli, og sånn er det med kjærligheten også. I kjærligheten og skogen og diktningen finner jeg en redning fra meg selv, tankene og følelsene blir helbredet.

Jeg hadde sittet med barnet i armene gjennom våren, sommeren, høsten, barnet tråkket i fanget og hjertet mitt, og hele tiden forandret han seg bitte litt. For hvert øyeblikk fikk jeg noe nytt, for hvert øyeblikk hadde jeg mistet noe annet, og snart var denne tiden forbi.

Men det var ikke barnet som forandret og farget og formet hjernen min, det var opplevelsen av å gå gjennom en krise, og dette forandret ikke ordene, det stjal ordene, det ga meg ikke et nytt språk, jeg klarte bare å skrive at jeg gråt. Jeg bare gråter og gråter og gråter, skrev jeg.

Hjemme igjen lå jeg våken og gråt over traumet jeg hadde vært gjennom, er det lov å kalle noe man har valgt selv et traume? Om det ikke var et traume, så var det i alle fall håpløst og hjelpeløst. Men jeg kunne ikke ligge sånn særlig lenge, for så var det en annen som også gråt, en som trengte meg.