Bokelskere.no

Og det er da også noe å tenke over, synes jeg, at naturen, som er uten mening, altså har produsert som sin fineste og mest velutviklede skapning, en rase hvis ene store prosjekt på Jorden er å finne mening, finne mening, finne mening.

Hver gang jeg er ute og reiser og ser en passasjer fordypet i en bok, blir jeg 1. veldig glad, 2. veldig nysgjerrig, 3. utrolig skuffet, når jeg endelig ser hva det er han eller hun leser.

Å lese korrektur er like fryktelig hver gang. For ikke før har man lullet seg inn i fredsommelighet under den lyseblå himmelens innbilning om at man er ferdig, at jobben er gjort, at man har fått det til, at man har prestert over evne, at man har sprengt grensene for sin egen tilkortkommenhet, så eksploderer hele greia midt i fleisen på en og man sitter der, svart i ansiktet, og skjønner hvor uendelig mye som gjenstår. Hvis det da i det hele tatt står til å redde. Siste akt i misnøyens teater er det som utspiller seg. Det krymper seg i meg for hver setning, hvert ord han har valgt, hver avgjørelse han har tatt, han på papiret foran meg, i denne hans største villfarelse: at han kan skrive.

Alt vi ønsker å si, som vi ikke får sagt, og som vi fortsetter å ønske å si, ikke fordi vi ønsker å si det, men fordi vi ikke får sagt det.

Ikke vil jeg sove, ikke vil jeg bli edru. Så hva gjenstår?

Folk tror jeg er svartsynt. De skulle bare visst.

Å skrive er å uttrykke som forbrytelse, det som ble innsatt som lov.

Å gjendikte er som å gå i en annens fotspor, på leting etter seg selv.

Jeg vet ikke om det er et tegn på styrke eller svakhet, men der mitt beruselsens tog tidligere som regel endte i Raseri og Fortvilelse, pleier jeg nå å gå av noen stasjoner før, i Sentimentalitet og Meddelelsestrang.

Det er et særlig kjennetegn ved selvinnsikten, om enn vi har opparbeidet aldri så store kvanta, at den er på sitt laveste når vi trenger den som mest.