Bokelskere.no

Når det er sagt kan man jo ikke drive og ta livet av seg hver gang man trenger litt forandring heller, det sier seg selv

Hva skjer, eller mer presist: hva har skjedd med det menneske for hvem angsten for natten og forventningen til dagen har byttet plass? Jeg vet at jeg snakker for flere, og antar at jeg snakker for mange

Hva skjer, når en mann, eller en kvinne for den sakens skyld, men statistisk nok som oftest en mann, sovner inn hver eneste kveld med et oppriktig ønske om å ikke våkne igjen dagen etter? Og hva skjer når denne tanken med tiden utvikler seg til å bli et beroligende middel snarere enn et skremmende,

I hvert fall for min del er det ikke til å unngå å tenke slik, i en miks av fortvilelse og glede, at javel, så uteble det forferdelige denne gangen også, dette vi stadig vekk går og forestiller oss som en mulig utgang, og som vi legger slik flid i å beskytte oss mot, samtidig som vi aldri, tror jeg, gir slipp på det ørlile håpet om at det en dag skla inntreffe allikevel, at det skal skje fyldest, katastrofen vi nok stunder etter like mye som vi håper å unngå den, den som slår oss over ende med slik kraft at alt sammen blir bragt ut av bane, som tvinger oss til å gi opp alt, den som redder oss behendig ved å ødelegge oss fullstendig. Er det ikke derfor vi holder ut i Paradiset da, fordi vi driver og samler mot til å avlegge et besøk i Helvete?

Som om tristheten er det røret jeg puster gjennom, som på gode dager har gjennomstrømming og på dårlige dager tetter seg

Barn har jo ingen barndom. Det er det bare vi voksne som har. En ren tankekonstruksjon, med andre ord. Og som voksen trenger man barndommen, på samme måte som den enig tyvende bokstaven i alfabetet trenger de foregående tyve for å kunne si til seg selv at den er hva den er.

Jeg beklager å måtte si det, men det er som jeg i skrivende stund er knyttet til livet med en ytterst tynn tråd. Jeg svever i en mellomtilstand. Tilstanden er kritisk, men stabil, er det ikke det man pleier å si? Jeg er online med dødens domene. Men noen selvmorder er jeg altså allikevel ikke. Hva skulle man kalle det, når noen inderlig oppriktig ønsker sin egen død, men ikke selv er rede til å avstedkomme den?

Sterke og vakre og påvirkelige kommer vi til verden, stivbente, impotente og anonyme forlater vi den, alle som én

Og med vissheten følger den lammende tanke, at ingen, aller minst vi selv, har noe å stille opp mot den vei som alt er lagt,

Det er riktig som Gombrowicz skriver, at litteraturen har en dobbelt mening og en todelt rot. Den er på den ene siden en uegennyttig streven etter sannhet, på den andre siden et redskap i opphavsmannens personlige kamp for å posisjonere seg selv i samfunnet, i litteraturen, i historien. Den er skriving for skrivingens skyld, men også en måte å sikre sitt eget personlige drama et publikum på.