Bokelskere.no

Verden ble delt i to. Og i ingen av dem kunne jeg trives.ikke i den der ute, hos de andre, hvor jeg ikke hadde tanker for annet enn alt jeg gikk glipp av, alt jeg skulle ha gjort, figurene jeg skulle ha malt, borgen jeg skulle ha bygget videre på, hærene jeg skulle ha stilt opp, slagene jeg skulle ha utkjempet. Og ikke i den der inne, hos meg selv, formørket sim den var av samvittighet for alt jeg ikke deltok i, alt jeg ikke var en del av, hele den menneskelighet jeg med dette lot meg utestenge fra

Angst: det begynner med en stein i skoen og ender med at skoen er av stein

JEG ER alene
Ingen skygger
uten de jeg kaster selv […]

DEN ULMENDE frykten
for gjenkjennelsen av det ukjente
Smerten ved å kjenne
det som ligner deg mer enn du selv

Fra Dyrene drømmer, menneskene sover i Stig Sæterbakkens Ikke noe av dette handler om meg (ny 2018-utgave som foruten denne helt nyutgitte diktsamlingen også inneholder Der jeg tenker er det alltid mørkt –boksinglene fra Flamme Forlag).

VINDUENE FALLER ned
og knuser utsikten
Alle veier vekk
ligger splintret på gulvet
Utmattet
Hun har sår under føttene

Fra diktsamlingen Dyrene drømmer, menneskene sover i Stig Sæterbakkens Ikke noe av dette handler om meg (ny 2018-utgave som også inneholder samlingen – Der jeg tenker er det alltid mørkt – med boksinglene fra Flamme Forlag samt diktsamlingen Dyrene drømmer, menneskene sover).

Men det er som om det finnes et selvmord jeg alltid har vært på vei mot, og som jeg bare ennå ikke har hatt mot nok - eller motløshet nok - til å begå. Jeg innbiller meg at det fortsatt venter på meg. Javisst gjør det det. Det er det tålmodige punkt i mitt liv. Med jevne mellomrom, og på vidt forskjellige vis, gir det seg til kjenne, liksom med en forsiktig påminnelse, et diskré hint, i fall jeg skulle ha glemt det.

Det at jeg aldri har vært redd for å dø, at jeg alltid har tenkt at det vil være en lettelse, den dagen det skjer, er det et tegn på styrke eller svakhet? Eller er det bare et eller annet jeg ennå ikke har skjønt, ved det å leve?

Selv opplever jeg for tiden, og det er ikke noe moro, det kan jeg godt fortelle, en svimmel avgrunn mellom det som foregår oppi hodet på meg og det som kommer ut noen centimeter lenger ned. Sagt på en annen måte: mellom det jeg har å si og det jeg klarer å få sagt. Eller: mellom den jeg er og den jeg er.

Gradvis ble alt i meg brutt ned, der jeg satt ettermiddag etter ettermiddag for meg selv. Det var som jeg kunne kjenne det, hvordan det arbeidet nede i kroppen og oppe i hodet på meg, hvordan det råtnet vekk inni meg, alt det som var meningen jeg skulle bygge min voksne tilværelse på.

Noen ganger er det bare klin umulig å lese. Som om øynene ikke fester seg ordentlig til ordene. Samme siden opp igjen tre ganger: allikevel har jeg ikke fått med meg det døyt. Mens andre ganger er det det eneste jeg får til. Pang så har jeg lest femti sider, liksom hva setningene beskriver er det eneste virkelige, det eneste jeg er i stand til å forstå her i verden.