Bokelskere.no

[...] for om det er noe vi har mer enn nok av i denne verden så er det mening, det er jo så meningsfylt, det meste av det vi avkreves en oppfatning om at det halve kunne vært nok, allikevel fortsetter vi altså å snakke om det som om det skulle vært et av livsbehovene, liksom livet trenger en begrunnelse for å kunne leves, og fremdeles er det meningsløsheten som tildeles skurkerollen i det eksistensielle drama, mens det i virkeligheten burde forholdt seg stikk motsatt, at vi priste oss lykkelig over de få tilfeller av meningsløshet vi ble forunt å være gjenstand for [...]

Latteren som et frihetens øyeblikk fra det forferdelige. Et frihetens øyeblikk, fordi vi mister oss selv, og slik, gjennom å miste oss selv, gjenvinner oss selv, som noe det kanskje allikevel går an å bære.

Jeg tror nok jeg alltid har likt bedre det å bli kjent med folk enn det å kjenne folk.

Den begynner som en flis i øyet, en ørliten makk i systemet, men vokser i takt med spisingen. Inntil det kan settes likhetstegn mellom den og kroppen. Inntil den ene er hele den andre og omvendt. Angstens progresjon : fra å være altetende til å bli alt

Jeg husker at jeg tenkte: Er der slik at jeg har fått alt, og de ingenting, av det som er leit i denne verden?

Alt vi ønsker å si, som vi ikke får sagt, og som vi fortsetter å ønske å si, ikke fordi vi ønsker å si det, men fordi vi ikke får sagt det

Angsten eter sjelen. Som hadde vært en presis ting å si, hadde sjelen funnes. Men det er nok mer omfattende enn som så. Dessverre. Angsten eter nemlig alt. Den er en bendelorm

Vi er i stand til å misunne nær sagt hva det skal være, bare det er noen andre som er i bisittelse av det og ikke vi

Hun søkte selskapet, men avviste nærheten

Det hender jeg spør meg selv, hva i all verden jeg kan ha foretatt meg, all den tiden jeg ikke har noen erindring om