Bokelskere.no

Når ble jeg sist rystet av en bok?

.., og er det noe skjønnlitteraturen har lært meg, er det at det ikke finnes noe sannhet. Eller Sannhet. Alt vi har er historier, fortellinger. ..............førsøker jeg å leve meg inn i hvordan andre mennesker tenker og føler..

"Jeg har alltid lest mye skjønnlitteratur. Om jeg er ærlig, leste jeg like mye skjønnlitteratur som jus da jeg studerte. Jeg har ofte forfektet den mening at alle studier, inkludert jus, burde ha et obligatorisk pensum med minst tjue av verdenslitteraturens verker, og i hvert fall inkludert Bleak House. For min del - det har også hatt betydning for mitt valg av temaet rettferdighet - har jeg aldri blitt ferdig med en roman som Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Eller Brødrene Karamasov - med sitt drap i sentrum (uansett hvordan vi vender på det, er hevn den andre siden av rettferdig straff). I Unge Juristers Leseforening forsøkte vi å lete oss frem til verker som kunne inneholde juridiske problemstillinger. Som Kjøpmannen i Venedig av Shakespeare. Å, hvor godt jeg husker det - ikke minst ordskiftet om rettsscenen der, for hvordan skulle man tolke "et pund kjøtt"? Samtalene rundt Prosessen eller "I straffekolonien" av Kafka var selvfølgelig også et høydepunkt. En hel natt i juni gikk med til å snakke om Atticus Finch, advokaten i To Kill a Mockingbird av Harper Lee."
(Peter Malm, karakter i boka "Berge")

Noe å tenke over i disse dager:

"Vi later som om vi er en fri nasjon, at vi selv bestemmer våre vilkår, men i virkeligheten er vi en koloni underlagt et usynlig verdensomspennende imperium, vi er helt avhengige av den globale økonomiens luner, samt de siste krumspring innen den teknologiske utviklingen"
(Peter Malm, en karakter i "Berge")

Alle er fornøyde. Alle skryter av systemet. Jeg ser for meg hvordan kommentatorene skriver at prosessen har vært forbilledlig. Men hvis man ikke når frem til sannheten - hvor imponerende er det da?

"Hjertet er ikke av glass," sa hun, "hjertet er en muskel, det er en robust rakker."

Mennesket er jo i utgangspunktet ufritt. Iallefall på den måten at man verken har valgt foreldre, kjønn, utseende, land eller historisk øyeblikk. Det man har å sloss for ut over dette, er egentlig ubetydeligheter.

For meg, for noen få mennesker, er kanskje friheten (eller burde jeg si ensomheten?) et større gode enn kjærligheten.

[...] fordi jeg skjønte at det var lettere å skjule seg i bykjernen enn i utkanten, til og med i skogen. Bare mellom mange mennesker kan man bli usynlig.

Jeg har alltid lest mye skjønnlitteratur. Om jeg er ærlig, leste jeg like mye skjønnlitteratur som jus da jeg studerte. Jeg har ofte forfektet den mening at alle studier, inkludert jus, burde ha et obligatorisk pensum med minst tjue av verdenslitteraturens verker, og i hvert fall inkludert Bleak House. For min del - det har også hatt betydning for mitt valg av temaet rettferdighet - har jeg aldri blitt ferdig med en roman som Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Eller Brødrene Karamasov - med sitt drap i sentrum (uansett hvordan vi vender på det, er hevn den andre siden av rettferdig straff). I Unge Juristers Leseforening forsøkte vi å lete oss frem til verker som kunne inneholde juridiske problemstillinger. Som Kjøpmannen i Venedig av Shakespeare. Å, hvor godt jeg husker det - ikke minst ordskiftet om rettsscbnen der, for hvordan skulle man tolke "et pund kjøtt"? Samtalene rundt Prosessen eller "I straffekolonien" av Kafka var selvfølgelig også et høydepunkt. En hel natt i juni gikk med til å snakke om Atticus Finch, advokaten i To Kill a Mockingbird av Harper Lee.