Bokelskere.no

De lysskye fant det best å holde seg innendørs, mens de oppegående var på tur i det som heter skog og mark, som var like mye en norsk sinnstilstand som topografi.

Jeg er, som man vil merke, besatt av rekkefølge. Noe må komme først og noe må følge etter. Det gjelder for måltider, musikk, arbeid, reiser, idrett, klær, kunst, kjærlighet, sykdom, elskov og romaner. Men selv om rekkefølgen jeg nevner dette i er tilfeldig, blir summen den samme: Livet er en rekkefølge.
Tilfeldigheten er en del av denne rekkefølgen.

De lo begge to, og kunne derfor le det bort, for skal man le noe bort må man gjøre det sammen, alene nytter det ikke, da ler man det bare nærmere.

Levde minnene sitt eget liv? Eller hentet de kunnskap fra drømmene og drømmene kunne han jo ikke gå god for.

Men hver gang han ville flytte på noe klarte han det ikke. Han rørte ved en lysestake og fingrene hans brant. Han ville kaste en blomstervase og armen hans visnet. Han ville re foreldrenes senger og han falt i søvn.

Det var i dette øyeblikk Jokum skjønte at bare døden er den endelige bestemmelse, alt som kommer før er tvil, det vil si valg. Det finnes altså ingen åpen slutt. Slutten er alltid sluttet. Jokum visste ikke om dette var en trøst eller en trussel.

(Om å snakke i telefonkiosk på 70-tallet):
.. måteholdenheten som gjenspeilet seg i den nøkternheten som fremdeles preget både underholdningen, husholdningen og ikke minst holdningen. Med andre ord, man rant ikke over, man ga ikke for mye av seg selv. Man levde i et usnakket samfunn og hadde derfor mer å si når man først sa det. Jokum fant fram fire kronestykker fra lommeboken, dette kunne jo tross alt ta en stund,....

På det meste var det 6000 slike telefonkiosker i drift rundt omkring. Men i 1997 var det slutt.De fleste var da så ødelagt av språklige vandaler at Riksantikvaren besluttet å frede de siste 100, man ville også ha dem inn på Unescos Verdensarvliste. Å, kunne man bare ha vernet samtalene også, disse akustiske trådene som bandt landet sammen i sjeldne og kostbare knuter!

Jokum så et slags raseri, men det var bare et avtrykk, et ekko, et raseri uten hastighet, det stod stille og varte ikke, det bleknet og ble borte. – Det gjør noe, gjentok Synne. Det gjør. Det. Tiden stod også stille. Sekundet slapp ikke taket, som en dråpe som henger fra en kran. Man venter på at den skal falle. Man venter på lyden når den lander, en eksplosjon, kortere enn sekundet.

jeg veltet utfor bryggekanten og før jeg traff det skitne, utydelige vannet, kom jeg plutselig på noe jeg hadde skrevet, lest eller drømt: Jeg har aldri vært i Amerika. Og det siste jeg rakk å se av Jokum var at han åpnet munnen og med en grimase, en geip, svelget han tiden i en eneste slurk.