Bokelskere.no

Å fotografere er å utelate. Å skrive er å tilføye.

Man fryktet med andre ord det verste : datamaskiner ville slukne, telefonlinjer ville bli brutt, pacemakere ville implodere i brystkassene til middelaldrende menn rundt styrebordene i de internasjonale bankene og kursene ville falle så lavt at man måtte betale for å ta ut sine egne penger som ikke lenger fantes, tog ville spore av, fly styrte og skip synke, atomkraftverkene ville smelte, trafikklysene ville henge seg opp og blinke gult i alle veikryss, kompassene ville visne som gale himmelretninger, klokkene gå bakover til det ble middelalder igjen og posten ville aldri mer komme fram. Det eneste som ville virke : blyanter, viskelær og fyrstikker.

Samme kveld så de Dagsrevyen mens faren var på arbeidsværelset og fortsatte gjenoppbyggingen av Oslo. Jokum hadde ikke sett fjernsyn på flere år og angret ikke på det. Det var bare dårlige nyheter.

Nei, har du hørt. Jeg begynner og snakke kaudervelsk!

Foreldre skal ikke miste barn. Det er barn som skal miste foreldrene. Slik er rekkefølgen. Slik må denne køen være. vi kan ikke snike. Vi kan ikke bare storme fram til dødens disk og forsyne oss.

Det meste kan man ikke vite.

...at livet som oftest består i å fremkalle fortiden. Og etter hvert som man blir eldre hoper den seg opp. Til slutt er man ikke annet enn fortid.

Er det ikke skremmende hvordan man venner seg til det meste? ER det ikke skremmende og likevel en trøst? Fangen venner seg til cellen. Flyktningen venner seg til eksilet. Den syke venner seg til venteværelset, ja, også venteværelset venner man seg til. Når man har ventet lenge nok, venter man ikke lenger. Da er det bare et værelse. Jeg noterer, nederst ved listen under vinduet: Det normale er det som er.

At alt vi vet former minnene våre også. Det har tilbakevirkende kraft. Fremtiden forandrer fortiden.

Venner er de som velger deg. Venner gjør deg utvalgt.