Bokelskere.no

Det gis sorger - især sådanne som det er skam i, og som det synes ganske umulig å fortsette livet med. Utover eftermiddagen og natten kjennes det som om du må dø, før lyset kommer igjen.

Og når morgenen kommer, kjenner du at det allikevel er liv i deg; du må ta klærne på, børste ditt hår; og du må spise.

Om aftenen sier du: hvorledes er det dog mulig at jeg har levet en hel dag med dette på meg?

Neste dag barberer du deg; åtte dager efter kommer du til å si en vittighet og ler selv av den.

Ja enkelte ville endog synes synd i disse rike folk, som nu ike var rikere enn en simpel arbeidsmann. Men det var ikke mange som gikk med på det. For de visste jo alle hvor underlig det har seg med de folk som er født i fine klær. de blir i dem, hvordan det så går. Man kan nok høre at de har mistet alt sitt og spolert for andre også; allikevel var det dog aldri hendt at slike folk kom helt ned til arbeidsfolkene, bodde og slet blant dem. De ble ved å gå i frakk, spise varm mat og røke tobakk, så de kunne ikke lide så farlig ondt. Og det var dette som var det ufatteligste ved kapitalen, men derfor det mest imponerende: det måtte jo altså være Guds vilje at det skulle være denne store forskjell, og at noen bare skulle slite for andre og bli ved det.

Men forskrekkelsen over all beskrivelse da han gikk - gamle Jørgen Kruse! Ikke bare fordi han ble holdt for å være grunnrik, hva han også var, men sådan liten forsiktig høker, om hvem intet menneske trodde at han noensinne våget 10 kroner på det uvisse - at han nu viste seg innviklet i alle Løvdahls mest fortvilede affærer med en endossementsforpliktelse som slukte alt han eiet og kanskje mer til - ja, da dette ble bekjent, var det ytterste nådd, og man ble ganske slapp av forskrekkelse. Og med Kruse nådde elendigheten langt utenfor byen , for han var bøndenes kjøpmann, og skulle alle hans forskudd og fordringer inndrives med sakførerfart av et konkursbo, så ville mange gå fra gård og grunn i de knappe tider. Mens den store ulykke således i all stillhet åt seg utover som en brann i en torvmyr, larmet sladderens uhyre maskin og vevet sitt spraglete vev av ondskap og skadefryd.

-Også professoren arbeidet på sin side. Han var nu kommet så vidt at han ikke VILLE være engstelig; han ville ikke merke at hele forretningslivet likesom mattedes og trakk seg sammen; han ville ikke se lenger frem enn fra dag til dag. Men derimot satte han all sin evne på å stemme strømmen, som fløt bort. Han kjøpte store verdier - alt hva man bød ham: Korn, kaffe, fisk, salt - og solgte igjen, nesten uten at han tenkte på tap elller gevinst - bare at det gikk fort, at han alltid følte pengene rulle seg mellom hendene. Og den febrilske kraft denne ene mann utfoldet, virket smittende utover videre kretser, og en spekulasjonslyst, en periode som av det villeste børsspill i det små, kastet sin falske kortvarige glans over den lille avkrok av verden hvor Carsten Løvdahl grasserte. Jo mere han utvidet sine operasjoner, desto flere navn trakk han inn i kretsen av sine endossementer, og da all omsetning gikk i veksler, var det snart ikke noe betydelig hus i byen og i nabobyene som ikke stod på papir sammen med Løvdahl.

Således som Løvdahls forretning nu ble drevet, passet Marcussen fortreffelig til den; det var nettopp noe for ham således fra dag til dag å finne på utveier uten en bekymrende tanke for følgene, og jo knappere tid det ble på penger, desto rikeligere ble Marcussens oppfinnsomhet. Han var vant til å smyge seg gjennom fortredeligheter av langt verre art: skinnsyke fruentimmer, bedratte piker, ufrivillige svigermødre, oppfostringsbidrag, prester og formanere-; kontorets fortredeligheter var en lek for ham. Å møte forfalne papirer med nye, som tok seg ut som valuta, å trassere på kryss og tvers - holde den økende gjeld i en stadig sirkulasjon, som så ut som en livlig omsetning - det var alt sammen arbeide som lå for Marcussen. Og når han gruset med penger og verdier, var han ikke skjødesløs og likegyldig fordi det var en annens; han ville ganske visst ført sin egen forretning på samme måte, om han hadde hatt noen.

Også Marcussen satte Clara ivei, det moret henne å holde ham i stadig forvirring. Fra først la han ikke merke til henne anderledes enn i ærbødig beundring for prinsipalens smukke hustru, men Clara gav ham snart annet å tenke på. Hun kjente godt til hans liv og visste at han blandt de små damer i byen var uimotståelig. Nåu kunne de more henne- den fullendte damen fra hovedstaden, å fange denne smukke klossete fisk, for å se ham sprelle under hennes overlegne behandling. Og han bet straks på, men hun rikket for tidlig i snøret. For så lite fin enn Marcussen var, så narret en kvinne ham ikke lett, og da han straks merket hva han skulle brukes til, ble han hennes ærbødige kavaler uten noensinne å ville merke de små vink om å komme nærmere.

Det farer undertiden en sådan løssluppen ånd gjennom små, avsides ansamlinger av mennesker når de har sovet lenge. En prins eller et dyreskue setter maskinen i gang, og så går det slag i slag med fester og selskaper. De som har skillinger til overs, tar dem frem, og de som ingen har, får med fornøyelse lånt, og det blir en flotthet og en rikelighet så at de overraskede kjøpmenn ordinerer både champagne og svære silketøyer fra Hamburg. Men den champagen blir aldri betalt, og når en fremmed kunde mange år efterpå faller i forbauselse ved å finne et praktfullt silkestoff i en støvet halvtom butikk, så svarer kjøpmannen: " Ja, ser De! Det tøy er fra prinsetiden", og han ryster vemodig sitt fallerte hode.

Og moren og bestefaren kunne sitte lange stunder over vuggen og le og beundre hver minste trekning i det lille ansikt, hvori de oppdaget allverdens smil, familielikheter og intelligente antydninger, mens barnet - ærlig talt - helst lignet en syk apekatt

Store kjøpmenn i små forhold hater alltid hinannen, fordi den ene ikke kan røre seg uten å være den annen iveien, men baksjef Christensen et ganske særdeles ondt øye til Carsten Løvdahl. Og det var ikke bare fordi Løvdahl vokste ham over hodet, men Christensen, som fra barndommen av hadde lært handelen og selv arbeidet seg opp - rik var han først blitt ved giftermål - han kunne likefrem ikke tåle at denne hovne videnskapsmann trengte seg inn i kjøpmannsverdenen og ville spille mester der.

Det ruller en strøm av gull mellom landene. Hvor verdenshandelen flytter de store verdier, flyter den i et bredt, mektig leie, og til alle kanter i talløse forgreningerr går de gylne småstrømmer ut til de fjerneste avkroker av verden. Men oppå strømmen i rastløs uro hvirvler seg vekslenes blåhvite skum. Det syder og rasler og sprer seg stripevis utover den hele jord, øker av sin egen fart, deler seg i nye striper og løper frem og tilbake i et ustanselig jag. Men synker den store gullstrøm der ute , så iler de små gylne årer tilbake fra verdens avkroker. Som om selve jorden hadde suget sitt gull til seg igjen - således forsvinner det - først i de fjerneste små kanaler, siden nærmere og nærmere, inntil selve den store åre skkrumper inn og liksom stivner til is.