Bokelskere.no

Slik hadde det seg at jeg gikk moderne og feminisert rundt i Stockholms gater med en rasende attenhundretallsmann i mitt indre.

En tragedie er, som du vet, når det går et stort menneske dårlig. I motsetning til komedie, som er når det går et dårlig menneske godt.

For hvem grublet lenger over livets meningsløshet? Tenåringer. De var de eneste som var opptatt av de eksistensielle spørsmålene, som på grunn av det hadde fått noe puerilt og umodent ved seg og følgelig ble dobbelt umulig å beskjeftige seg med for et voksent menneske med anstendighetsfølelsen inntakt

.., livet er ikke en matematisk størrelse, det har ingen teori, bare praksis,...

Jeg skulle gitt uendelig mye for å få vite hva de tenkte på der de satt. Hvordan denne verdenen så ut for dem. Tenk om det var radikalt annerledes enn det jeg så? Full av glede over skinnsofaens mørke lær, kaffens svarte flate og beske smak, for ikke å snakke om den gule øya av vaniljekrem midt i butterdeigens buktende og oppsprukkete terreng. Tenk om hele denne verden sang i dem. Tenk om de var fylt til bristepunktet av denne dagens mange gaver.

Det oppdiktede har ingen verdi, det dokumentariske har ingen verdi. Det eneste jeg så verdien i, som fortsatt ga fra seg mening, var dagbøker og essays, det i litteraturen som ikke handlet om fortelling, ikke handlet om noe, men bare besto av en stemme, den egne personlighetens stemme, et liv, et ansikt, et blikk man kunne møte. Hva er et kunstverk, om ikke blikket til et annet menneske? Ikke over oss, og heller ikke under oss, men akkurat i høyde med vårt eget blikk. Kunst kan ikke oppleves kollektivt, ingenting kan det, kunst er det man er alene med. Man møter det blikket alene.