Bokelskere.no

Så hvorfor ikke bare dikte? Sannheten lå jo ikke i en-til-en-forholdet til virkeligheten.

Det finnes ikke en eneste barndomsskildring hos Hamsun, bortsett fra i 'Ringen sluttet', da. Og nesten ingen foreldre. Folk kommer ut fra ingenting i bøkene hans. Helt uten fortid. Fordi de faktisk ikke hadde noen betydning, eller fordi betydningen deres var trengt unna? På den måten blir jo de figurene de første massemenneskene, på en måte, det vil si, uten et eget, bestemmende opphav. De er bestemt av nåtiden.

Ikke bare var mulighetene færre. Følelsene jeg opplevde dem med, var svakere. Livet mindre intenst. Og jeg visste at jeg var halvveis, kanskje mer enn halvveis. Når John var like gammel som jeg var nå, ville jeg være åtti. Altså stå med ett ben i graven, hvis jeg da ikke lå der med alle ben i kroppen. Om ti år ville jeg være femti. Om tyve, seksti.
Var det rart lykken var skyggelagt?

Nei, for faen, så langt fra det lukkede og tvungne som mulig var det jeg ville. Kom ut i det åpne, min venn, som Hölderlin hadde skrevet sted. Men hvordan, hvordan ?

Her var det ingenting annet å gjøre enn å drikke.

Det siste jeg gjorde før jeg gikk den kvelden, var å se i fotoalbum sammen med en hestehomeopat med dyp utringning.

Så vi en bra film, virvlet den opp noe i oss og satte ting i bevegelse, for slik er det jo, verden er alltid den samme, det er måten vi betrakter den på, som forandrer seg

Måten jeg hevnet meg på, var å gi henne alt hun forlangte, det vil si, jeg tok meg av barna, jeg vasket gulvene, jeg vasket klærne, jeg handlet maten, jeg laget middagen, og jeg tjente alle pengene, slik at hun ikke hadde noe konkret å klage på når det gjaldt meg og min rolle i familien. Det eneste jeg ikke ga henne, og som var det eneste hun ville ha, var min kjærlighet.

En kveld ble jeg så forbannet på henne at jeg kastet et glass i peisen av all kraft. Merkelig nok knuste det ikke. Typisk, tenkte jeg etterpå, selv ikke den klassiske øvelsen kast av glass under krangel fikk jeg til.

Det var mitt liv. Det var det som var livet mitt.

Jeg måtte ta meg sammen. Løfte hodet.

Jeg stanset noen sekunder foran avisstativet og lurte på om jeg skulle kjøpe de to kveldstidningene, som det het her, altså de to største løssalgsavisene. Å lese dem var som å tømme en pose med søppel i hodet. Av og til gjorde jeg det, når det føltes som om litt søppel fra eller til oppi der ikke spilte noen rolle. Men ikke idag