Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Men stjernene blinker over hodet vårt, solen brenner, gresset gror og jorden, ja, jorden, den sluker alt liv og utsletter alle spor, spyr nytt liv ut i en kaskade av lemmer og øyne, blader og negler, strå og haler, kinn og pels og bark og innvoller, og sluker det igjen. Og det vi aldri riktig forstår, eller ikke vil forstå, er at dette skjer utenfor oss, at vi selv ingen del har i dette, at vi bare er det som vokser og dør, blindt som bølgene i havet er blinde.
Jeg så utover. Lyset under himmelen hadde blitt mattere. Det tilstundende mørket fordelte seg ikke jevnt utover landskapet, det allerede mørke sugde det grådigere til seg, for eksempel trærne i skogbrynet: Helt svarte var stammene og grenene nå. Det svake februarlyset forsvant ut av dagen uten kamp, uten motstand, ikke engang en siste oppflamming kunne det by på, bare en langsom, umerkelig hendøing, til alt var mørke og natt.
En plutselig følelse av lykke fylte meg.
Det var lyset over marken, kulden i luften, stillheten mellom trærne. Det var mørket som ventet. Det var en ettermiddag i februar som sendte sin stemning inn i meg, og den vekket minnene fra alle de andre februarettermiddagene jeg hadde opplevd, eller klangen fra dem, for minnene selv var for lengst døde. Så uhørt rik og fyldig var den fordi hele livet samlet seg i den. Den skar likesom et snitt gjennom årene; det bestemte lyset lå nedfelt som ringer i minnet.
De endeløse sommernettene, så lyse og åpne, hvor vi gled rundt mellom ulike barer og kaféer i forskjellige bydeler i svarte drosjer, alene eller sammen med andre, hvor beruselsen ikke var truende, ikke destruktiv, men en bølge som løftet oss høyere og høyere, begynte langsomt og umerkelig å mørkne, det var som om himmelen ble festet til jorden, det lette og flyktige fikk mindre og mindre spillerom, noe fylte det og holdt det fast, til natten endelig sto stille, en vegg av mørke som senket seg på kvelden og hevet seg på morgenen, og den lette, hit og dit-kastende sommernatten var plutselig umulig å forestille seg, som en drøm man forgjeves forsøker å rekapitulere når man våkner.
Man kunne si mye om selvbildet, men det var i alle fall ikke i fornuftens svale saler det var utformet. Tankene kunne nok forstå det, men makt til å styre det hadde de ikke. Selvbildet gjaldt ikke bare den man var, men også den man ville være, kunne være, en gang var. For selvbildet var det ingen forskjell på det reelle og det hypotetiske. Opp i det steg alle aldre, alle følelser, alle drifter.
Vi dro ut til IKEA og kjøpte et stellebord, det fylte vi med stabler av kluter og håndklær, og på veggen over klistret jeg en serie postkort med bilder av seler, hvaler, fisker, skilpadder, løver, aper og The Beatles i den fargesprakende perioden, så barnet skulle se hvilken fantastisk verden det hadde kommet til.
Du kan gestalte en tur på dass på tyve sider og få folk som leser det, til å bli blanke i øynene.
Men det var den tanken som hadde skapt den gjennomsystematiserte tilværelsen vi levde i nå, hvor det uforutsette helt var borte og man kunne gå fra barnehage gjennom skole gjennom universitet og inn i arbeidslivet som om det var en tunnel, overbevist om at valget som hadde blitt tatt, var fritt, mens man i virkeligheten hadde blitt silt som sandkorn helt fra første dag på skolen; noen opp på toppen, noen ned i bunnen, alt mens det vi lærte, var at alle var like. Det var den tanken som hadde fått oss, i alle fall min generasjon, til å forvente ting av livet, leve i den troen at vi hadde krav på noe, faktisk krav på noe, og skylde på alle mulige andre omstendigheter enn oss selv dersom det ikke forløp slik vi hadde tenkt.
Lenge forholdt jeg meg rent teoretisk til problemstillingen, som er så grunnleggende at den kan brukes som satsplanke inn i en hvilken som helst sammenheng - er miljøet den betonte faktor, for eksempel, er mennesket i utgangspunktet både likt og formbart, og det gode mennesket kan skapes gjennom å gripe inn i dets omgivelser, derav min foreldregenerasjons tro på staten, undervisningssystemet og politikken, derav deres begjær etter å kaste vrak på alt som hadde vært, og derav deres nye sannhet, som ikke fantes i menneskets indre, i det enkeltstående og unike, men tvert imot i menneskets ytre, det kollektive og allmenne, kanskje aller tydeligst uttrykt av Dag Solstad, som alltid har vært sin samtids kronograf, i teksten fra 1969, hvor hans berømte utsagn "Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger", står: bort med åndeligheten, bort med inderligheten, fram for en ny materialisme - men at den samme holdningen kunne stå bak rivningen av gamle bystrøk, byggingen av veier og parkeringsplasser, som den intellektuelle venstresiden naturligvis var motstandere av, slo dem aldri, og har kanskje ikke vært mulig å bli slått av før nå, hvor forbindelsen mellom likhetstanken og kapitalismen, velferdsstaten og liberalismen, marxismens materialisme og varesamfunnet, jo er innlysende, for den største likhetsskaperen av alle er pengene, de utjevner alle forskjeller, og er din karakter og din lodd formbare størrelser, er pengene den mest nærliggende formgiveren, og slik oppstår det fascinerende fenomen at hele masser av mennesker hevder sin egen individualitet og originalitet gjennom å handle identisk, mens de som en gang åpnet den døren,ved sin bejaelse av likhet, vektlegging av det materielle og tro på forandring, nå står og raser mot sitt eget verk, som de tror fienden skapte - men som alle enkle resonnementer er heller ikke dette helt sant, livet er ikke en matematisk størrelse, det har ingen teori, bare praksis, og om det er fristende å forstå en generasjons omkalfatring av samfunnet ut fra dens syn på forholdet mellom arv og miljø, er fristelsen litterær og består i gleden ved å spekulere, det vil si å tråkle tanken gjennom de mest ulikartede områder av menneskets virke, mer enn i gleden ved å si det sanne.
Det siste man vil høre på når man sitter nede i mørket, er selvfølgelig lallingen fra en eller annen glad tulling.
Hvor fortvilet er ikke en mann når han begynner å ta armhevinger for å løse sine problemer?