Bokelskere.no

Plutselig er ikke morgendagen nødvendigvis vår. Det som er viktig for oss å gjøre sammen med Ida, må vi gjøre nå, ingenting kan utsettes lenger.

Mange av våre prinsipper og leveregler har falt. Det nytter ikke lenger kun å følge gamle mønstre eller å gå i gamle spor. Livet har forandre seg, det må vi også. Her skal det leves og nytes så lenge det er pust i oss.

Vi kan ikke lete etter svar der det ikke finnes svar.

Vi lever nå. Det er opp til hver og en av oss å gi dagen kvalitet. Det er vi som skaper de gode øyeblikkene. "Stunder og øyeblikk" er ingenting hvis ikke vi gir dem innhold.

Jeg tror vi er skapt for å mestre livet, både i medgang og motgang. Hver enkelt av oss må søke den hjelpen vi trenger når det butter, det være seg fra venner, eller fra det offentlige hjelpeapparatet. Det er også mestring.

Jeg er ikke lenger redd for smertene og tårene, de er jo tegn på at jeg lever.

Det sies at motgang gjør sterk. Jeg tror ikke det er hele sannheten - jeg tror motgang gir en mulighet til å bli sterk. Veien gjennom sorgen og smerten er ikke en oppgått sti. Det er nybrottsarbeid. Jeg må selv velge retning og tråkke løype.

Vårt fjorten måneder lange vinterår er snart over. Det har vært langt og smertefullt, men også breddfullt av varme, nærhet og kjærlighet. Det har vært liv, ikke i død, i vårt sommerbarns vinterår, og aldri har vi levd mer meningsfylt. Sammen med Ida har vi lært oss å leve i nået, gripe dagen, akseptere det uunngåelige og bruke krefter på det som er viktig.

Sommerbarnet vårt mistet aldri sin verdighet og kraft. Hun gikk rakrygget og stolt ut hoveddøren, og smalt den igjen etter seg med ungdommens selvsikkerhet og overmot.

For meg er ringen sluttet: Jeg husker den ubeskrivelige ærefrykten, ydmykheten og ømheten jeg følte da jeg lå med nyfødte, lille Ida i armene på klinikken. Jeg har de sammen følelsene når jeg ligger her sammen med barnet mitt på terskelen til livets utgang.