Bokelskere.no

Jeg kan ikke kjempe Ida's kamp, men jeg kan stå. Jeg kan kan være sterk når hun trenger å hvile, og når hun mister fotfestet, kan jeg være der.

Vi befinner oss i totalt endrede omgivelser og med andre perspektiver, men vi er sammen.

Alle, både Bjarne, vennene våre og legene, sier at jeg må passe på meg selv, at jeg må spare på kreftene mine. Hva skal jeg spare dem til? Vi holder alltid litt tilbake, sparer alltid til et eller annet. Det er godt å ha for en "rainy day", sier vi. Dette er "the rainy day". Hva kan bli viktigere enn dette? Det er nå jeg skal bruke kreftene og ressursene mine.

Så lenge vi tror at delt glede er dobbelt glede, og delt sorg er halv sorg, så har jeg bestemt meg for at jeg skal være her og dele med henne.

Livet omkring oss ruller og går som normalt, det er bare vår livssituasjon som er forandret, ikke hele verden. Det er godt å se at ikke alt er sykdom, redsel og smerte.

Jeg puster inn hennes luft, jeg smaker hennes tårer, jeg kjenner på hennes frykt og hennes sorg. Jeg lider med i mitt barns lidelser, men det er Idas kamp. Jeg er statist.

Jeg er ikke Ida, jeg har aldri vært i hennes situasjon, og Ida er ikke meg.

Jeg vet aldri hva den neste dagen, den neste timen eller det neste minuttet bringer. Derfor vil jeg være her så mye jeg kan. Jeg kjenner at hvor jeg enn befinner meg fysisk, er tankene mine og hjertet mitt uansett hos Ida. Jeg finner det fremdeles lettere å være der hvor hun er.

Langt, langt inne i meg, bak alle fordommene, kjenner jeg at jeg unner dem å være kjærester midt oppi all skiten.

Dagens ungdommer er fryktløse. De går rett inn i minefeltet og byr på seg selv og sine følelser. De våger å presse seg på og signalisere "Her du er ikke alene."