Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Men han holdt henne tett, tett til det ville hjertet sitt. Og det rant salt fra dem begge.
Hadde du ennu kunna slutta å patte på den der røyken, så vi andre kunne få ha brødmaten fri for aska og kjeften fri for os, så hadde det gått mykkje likar med oss på fileten!
De snakket til hverandre som om de ikke skammet seg for å vise at de var glade i hverandre. Tante Rakel og onkel Simon var også glade i hverandre, likevel kjeftet de av og til. I alle fall gjorde tante det. Om ikke for annet, så for artighet. Men hos Frits sine var det utenkelig og uhøvelig. Tora tenkte på om det kunne komme av at Frits var stum.
Det hendte at hun laget kakao når Tora var der. Ellers holdt hun seg for det meste borte i kjøkkenkroken og ved strikkemaskinen. Av og til kunne hun snu hodet og se smilende på Frits og Tora. Og Tora smilte usikkert og forundret tilbake. Hun kom på at det var mer enn bøkene og skapet med radio og grammofon som var uvant og stakk seg ut i dette hjemmet: Det å smile til noen - bare for å smile! Rart.
Mamma var så glad i kveld, helt forandret. Hun smilte . Tora ville ikke ødelegge noe , så hun torde ikke nevne noe om krig eller tysk. Da ville mamma lukke seg og visne som blomster om høsten.
De voksne snudde seg bort et øyeblikk. De hadde hørt og sett et voksent menneske på fjorten år, med øyne som var altfor gamle for henne og et navn som hånte henne. Sol.
I virkeligheten var veiene ut i verden slakke og langdryge. Visst! En måtte ta seg tid til å lære seg veien. En måtte lære seg å lete og velge. Det var som å være i en labyrint: Du søkte hele tiden, kunne ikke hjelpe for at du gikk feil. Men du visste at alle veier fantes. Og du visste for sikkert at en vei førte ut! Alle skrittene, alle tankene var til for å gåes og tenkes. Du kunne gjerne slippe dem et øyeblikk om du måtte, men du kom igjen. Alle åretakene var nødvendige, de var en del av veien.