Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Tora samlet på svakheter- hos andre.
Han bannet når moren ikke hadde øret i den retningen.
Men det undret henne likevel at noen så ut som de ikke skammet seg over noe i hele vide verden, enda de ikke var til å tåle.
Han slapp ut de underlige strupelydene som han brukte når han lo sammen med folk han kjente. Dersom det var fremmede til stede, lo han alltid lydløst.
Men det holdt hardt med solskinnet for fjortenåringen. Mørkt var det ute og hjemme var det beksvart.
Elisif på kvisten var gudelig, og hadde latt Tora vite at skammen var oppfunnet av Gud
Den som kunne gå uten klær alltid. Foran ovnsvarmen. På svabergene. I sola. Bare være slik en var, uten at noen syntes det var rart eller stygt. Det kom for Tora at det måtte være det fineste av alt.
... og at ho ikkje skal gå rundt å skjemmes a den faren ho engong skulle ha hatt om alt hadde gått rett for sæ. At Vår Herre, mannfolkan og han tykje styre krigen og likan her i verden, det skal ikkje vi kvinnfolk gå å skjemmest over. Det e ikkje vi som skal bøy hauet. Det e vi som må sjå lenger enn til løgn og fortiels og heller støtte kverandre.
-Død! Det var som om det nå først gikk opp for Tora.
- Ja, Tora. Og så gikk mor di halve Norge heim igjen. Mest på sine egne føtter. For pengan hadde han hatt på sæ. Og du va i magen hennes, og sola skein ikkje mykkje vil æ tru...
- Men e han død, tante? E han ennu død?