Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Noen ganger går tiden som normalt, og noen ganger er det som om den stopper opp og liksom glipper, sånn at det virker som om livet - det egentlig livet - eksisterer litt på avstand.
Det som skjer når du blir kastet ut i en helt ny tilværelse - eller blir skjøvet så tett innpå et annet menneske at det er som å stå og kikke i vinduene deres - er at du blir tvunget til å tenke over hvem du er, på nytt. Eller hvordan du kan bli oppfattet av andre mennesker.
Men hvis du elsket noen, var det vel jobben din å holde fast ved dem? Hjelpe dem gjennom depresjonen? I gode og onde dager, alt det der?
Jeg hadde aldri tenkt på at man kunne savne en jobb som en kroppsdel - konstant, og som en refleks. Jeg hadde ikke tenkt over at man i tillegg til åpenbart å bekymre seg for pengene og fremtiden også kunne føle seg så utilstrekkelig og unyttig når man ble arbeidsledig. At det kunne være enda vanskeligere å stå opp morgenen når man ikke hadde en vekkerklokke som sendte brutale sjokkbølger inn i bevissheten. At man vil savne kollegaene sine, uansett hvor lite man hadde til felles.
«Er det Maratonmannen igjen? Hva har han gjort nå? Han har vel ikke løpt sin vei?»
«Herr BlackBerry får meg til å føle meg som frøken Veggpryd.»