Bokelskere.no

Du... du sa til meg en gang at den kvelden i labyrinten ikke måtte få bli det som definerte meg. Du sa at jeg kunne velge hva det var som definerte meg. Vel, du må ikke la den... den rullestolen definere deg.

Kunnskap er makt [...]

Nå visste jeg at det kunne fungere. Han kunne være lykkelig når han var omgitt av de rette menneskene - når han fikk lov til å være Will, og ikke en mann i rullestol, en liste med symptomer, eller gjenstand for medlidenhet.

Noen feil vi gjør... får rett og slett større følger enn andre.

Det er sånn det er å vokse opp i en småby. Folk grafser i hver minste detalj i livet ditt.

Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere.

Jeg hadde ikke visst at musikk kunne lokke frem ting inni deg og ta deg med til steder som selv ikke komponisten hadde sett for seg. Den lager et avtrykk i luften rundt deg, som om du hadde litt av den med deg da du gikk.

Jeg følte musikken som noe fysisk; den var ikke bare i ørene mine, men strømmet gjennom meg, rundt meg, fikk sansene til å vibrere.

Jeg hadde behov for å fortelle ham, uten ord, at ting kan forandre seg, vokses eller mislykkes, men at livet uansett går videre. At vi er alle del av et større kretsløp, et mønster som er guds plan, og som vi kan ikke forstå.

Det føltes intimt å barbere Willy. Mens jeg holdt på, innså jeg at jeg hadde tatt for gitt at rullestolen ville være en barriere; at funksjonshemningen hans ville hindre ethvert sensuelt aspekt i å gjøre seg gjeldende. Pussig nok fungerer det ikke sånn. Det var umulig å være så nær noen og kjenne huden deres strekke seg under fingertuppene, puste inn luften som de pustet ut, ha ansiktet deres så nært ditt eget, uten å føle seg litt i ubalanse.