Bokelskere.no

Uansett hva som skjer i livet og uansett hvor godt man takler det, vil det alltid være en del av vår egen historie vi aldri kan legge bak oss.

På lik linje med voksne er barn avhengige av kunnskap for å forstå den verden de lever i. Kunnskap vi som voksne har ansvar for å gi. Barn er derfor prisgitt at kunnskapen de får, er tilpasset alderen og de evnemessige forutsetningene de har for å gjøre seg nytte av den. Dette understerken viktigheten av at de voksne må sette grenser der det er nødvendig, og forskåne barna fra belastninger som hører hjemme i den voksne problemverdenen.

Å ta grep i en situasjon hvor du i utgangspunktet føler deg maktesløs, krever ikke bare styrke, det krever også god innsikt i egne begrensninger. Noen ganger kan det å ta opp kampen mor et system som er enkeltindividet overlegent, føre til en enda større grad av maktesløshet.

Økt innsikt og informasjon gjør oss ofte bedre i stand til å tåle utfordringer. Da Stine ble drept, mistet ikke bare Ada sin datter, hun mistet også retten og mulighetene til å bestemme over henes skjebne. Kontrollen ble flyttet fra henne som mor og over til staten Norge. Plutselig var det ikke lenger mammaen, men et system, som skulle ta beslutninger på vegne av Stine. For mange etterlatte er det nettopp denne dreiningen mot som er kilden til både kontrolltapet og maktesløsheten de ofte føler.

Vi måtte sitte musestille med smerter som rev og slet i kroppen. Og rett overfor oss satt gjerningsmennene. De hadde fått gode skinnstoler og hadde vannkaraffel og glass på bordet foran seg. De fikk utdelt skrivesaker og fikk til og med servert vann i glassene av sine forsvarere. "Her er det noe som er galt", tenkte jeg i mitt stille sinn. "Hva med oss ?. Det er jo ikke vi som har gjort noe galt. Hvorfor blir ikke vi ivaretatt på samme måten?"

For uansett hvilken last du bærer med deg i livet, er den innsatsen du selv legger ned i egen mestring, det som bringer deg gjennom dine lidelser. Meningen kommer ikke bare av seg selv.

Selv om jeg ennå ikke har kommet til en konklusjon på hva meningen med livet er, kan jeg i alle fall med sikkerhet slå fast en ting: Livet kan bli meningsfullt for oss igjen, selv for oss som har opplevd det mest meningsløse et menneske kan oppleve. Vi må bare bestemme oss for det.

Når et barn, like etter at et dødsbudskap er formidlet, spør om det kan få gå ut og leke, kan det vel så gjerne være et utrykk for at det trenger å ta inn det som har skjedd litt etter litt, som at de ikke forstår omfanget av hendelsen.

Negativ tenkning er en del av det å være et tenkende menneske, og målet er derfor først og fremst å reflektere rundt hva det innebærer å tenke slik en gjør. Det viktigste er altså ikke utelukkende å tenke positivt kun for positivitetens skyld, men snarere å forstå grunnen til at vi tenker negativt.

Der jeg står på åstedet i Baneheia, nøyaktig 13 år etter, klarer jeg likevel ikke å se en mor i sorg. Jeg ser en mamma som gråter over sitt barn og som tidvis må kjempe for å kontrollere sine følelser. Men jeg ser også en mamma som har tatt et oppgjør med seg selv og bestemt seg for å ha det godt. En som har uendelig mye å leve for, og derfor ikke tillater at selvmedlidenheten skal styre de valgene hun tar i livet. En som ikke våger å gi seg hen til den negative,destruktive tenkningen hun har kjempet mot i så mange år, fordi det ikke yter rettferdighet til hennes gjenlevende barn. Samtidig ser jeg en mamma som savner. Savnet er ikke like sterkt hver dag, men det kommer og går, og vil alltid gjøre det.